Bondeviks bauta

Når Kjell Magne Bondevik går av, har han innfridd sitt viktigste løfte.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Etter bare ei uke med valgkamp har vi allerede fått en politisk skandale. Kristin Halvorsen avslørte på direkten at hun har til hensikt å gjennomføre i hvert fall ett av partiets løfter i regjering. SV-lederen tok en Jagland og stilte kabinettsspørsmål til seg selv. Hvis en rødgrønn regjering ikke sørger for full barnehagedekning, slutter Halvorsen som politiker.Halvorsens løfte fikk ekspertene til å fråde av indignasjon. Slikt gjør man ikke. Det var uklokt, umodent, uansvarlig. Ingen kommenterte at SV-lederen dermed rappa saken som har vært et av Ap\'s hjertebarn siden 1980-tallet under Gro.Lite gjennomtenkt, var dommen. Men SVs valgkampstrateg Erik Solheim avslørte en plan. Hvis SV etter fire år i regjering har fått til full barnehagedekning og heldagsskole, vil velgerne tilgi dem at de kom til kort på andre områder. Partiet som er tuftet på motstand mot NATO, har endt opp med SFO. Det er som med KrF. Partiet bruker fortsatt sin ene store triumf for alt den er verdt. Kontantstøtten framstår som Bondeviks bauta etter to perioder som statsminister.

Det høres smått ut og synes å illustrere Maktutredningens hovedkonklusjon: at de folkevalgtes makt forvitrer. Det er en sannhet med store modifikasjoner. Makta består, selv om den ikke alltid er like synlig i sakene velgerne er opptatt av. Kjell Magne Bondevik snakker nemlig ikke like høyt om en langt større triumf. Sentrumsregjeringens store politiske prosjekt var ikke en enkelt sak, men en liten revolusjon. Den skulle knuse Ap-staten gjennom å plassere sine egne folk i nøkkelposisjoner i det offentlige og i statlige bedrifter. Bondevik bekreftet i sin tid overfor VG at sentrumsregjeringens viktigste mål var å renske opp i sosialdemokratiske maktstrukturer etter mange år med Ap-styre. Den drev et systematisk arbeid for å gjenopprette «en likevekt i det politiske systemet», som han uttrykte det.Dette prosjektet er videreført i Bondeviks andre regjering og har langt på vei vært en suksess. Mens særlig Høyre og Venstre tidligere har rast mot Ap\'s plassering av partifeller i maktposisjoner, har de selv sørget for sine egne straks de fikk sjansen. Folk fra de tre regjeringspartiene har i hopetall fått toppstillinger og verv i sentrale utvalg, bedrifter og samfunnsinstitusjoner, viser en oversikt i Aftenposten denne uka.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Høyre benekter selvfølgelig at det er noen systematikk i utnevnelsene og viser blant annet til at regjeringen har sendt Ap-mennene Bjørn Tore Godal og Haakon Blankenborg ut av landet som ambassadører til henholdsvis Berlin og Beograd. Langt viktigere er det vel at UDs nye departementsråd her hjemme kommer fra Høyre, likeså Statoils toppsjef, styrelederen i Avinor og lederen av Skatteutvalget, for å nevne noen eksempler. Odd Einar Dørums statssekretær ble PST-sjef, og Dagfinn Høybråten kvittet seg med noen av sine fremste kritikere i bioteknologinemnda og erstattet dem med mer konservative medlemmer. Nylig ble Erna Solberg kritisert for å ansette en tidligere Høyre-statssekretær som leder for Integrerings- og mangfolddirektoratet, mens Kristin Clemet kastet ut Gerd-Liv Valla av styret ved Norges Handelshøyskole og satte inn partifellen Oddvar Nilsen i stedet.Partiansettelser er som å kaste stein i en innsjø. Ringene sprer seg til alle bredder. Gir du en person makt, vil hun gi den videre til sitt nettverk. Slik fortsetter ringvirkningene lenge etter at regjeringen har gått av. Det kan også komme dem selv til gode når de en gang skal ut i jobbmarkedet, men den viktigste gevinsten er at man legger politiske føringer på utviklingen flere år framover.

Ingen politikere liker å innrømme at det er denne indirekte makten som virkelig betyr noe, og som trekker mange ambisiøse unge mennesker til politikken. Forskjellen på å sitte i regjering og å være et mindre opposisjonsparti er dramatisk. Det handler også om det offentlig lønnete statssekretær- og rådgiverkorpset som statsrådene og statsministeren omgir seg med, i tillegg til at de har fri adgang til kompetansen i embetsverket. Da Høyre vandret inn i skyggenes dal på slutten av 1980-tallet, mistet partiet en hel generasjon av dyktige folk, som ikke lenger så noen karrieremuligheter i politikken og gikk til næringslivet i stedet.Derfor er regjeringsmakt et mål i seg selv. Det snakker man ikke høyt om i en valgkamp, men de vet utmerket godt hva som står på spill. Svarte biler med sjåfør er bare ett av de mindre frynsegodene som følger med makta. 13. september kan de være maktesløse igjen.

Kristin Halvorsen og SV har aldri vært i en slik posisjon. Kanskje var det en av grunnene til at hun så lett sa seg villig til å gi fra seg makta hvis hun ikke når sitt politiske mål. Etter noen år ved Kongens bord vil hun antakelig angre på løftet hun ga. Da vil hun vite at makt ikke handler om full barnehagedekning. Det er bare noe de må love for å beholde makta.