Bondeviks påskeprøve

Både som leder av regjeringsforhandlingene og statsminister har Kjell Magne Bondevik fått mye skryt for sine samarbeidsevner. Han demper motsetninger, forliker skaphalser, og oftest kommer det en slags politikk ut av prosessen også. Nå settes hans evner som meklingsmann på sin alvorligste prøve. Hvis opprøret mot utnevnelsen av Gunnar Stålsett går over i tungsinn i egne rekker, kan han starte nedtellingen som statsminister.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Vi som betrakter denne saken litt fra sidelinja, blir slått av det voldsomme engasjementet, uforsonligheten, ja, sinnet som preger reaksjonene fra Kristelig Folkeparti og deres kjernetropper. Her er det ikke mye sjenerøsitet fra storebror. Det er dødsens alvor. Partileder Valgerd Svarstad Haugland har ført an med sine utbrudd.

  • Mange ting gjør denne saken spesiell. Derfor er det også så vanskelig å spå hvilke politiske konsekvenser den får. Formelle dissenser som vekker politisk oppsikt, er en sjeldenhet i vår tid. I ettpartiregjeringer er det utenkelig. Der går statsråder heller av eller får beskjed om å forsvinne, slik som Anne-Lise Bakken og Grete Faremo. Etter nederlag i Stortinget kan de skifte departement, slik Kjell Borgen gjorde etter Hurum-vedtaket. I koalisjonsregjeringer kan lysten på å gå offentlig ut med sin uenighet være større for å markere eget parti. Men det kan også være begynnelsen på slutten for en slik regjering. I særlig grad gjelder det en regjering med så smal basis som dagens.
  • I nyere tid fins det bare én klar parallell til Stålsett-saken. Ikke bare gjaldt det en bispeutnevnelse, men familien Bondevik var sentral da også. For onkel og far Kjell ønsket som kirke- og undervisningsminister å utnevne Bjarne O. Weider til biskop i Borg i 1968. Men flertallet i Borten-regjeringen ville ha Per Lønning, som i likhet med Stålsett hadde en ikke særlig vellykket fortid som politiker. I strid med kirkens votum støttet Høyre-statsrådene, unntatt industriminister Rostoft, sin partifelle. Borten tilhørte mindretallet, visstnok fordi han rent prinsipielt mente at i en utnevnelsessak skal statsministeren støtte fagministeren. Årsaken kunne vel like gjerne være at han ikke likte Lønning.
  • Anne Enger Lahnstein var statsminister sist fredag, men gikk mot sin fagminister. Odd Bondevik ville blitt Oslo-bisp hvis ikke fetter Kjell Magne hadde gått på gangen. Når Bondevik som statsminister nå må få regjeringen inn i vanlige spor igjen, kan det være en fordel at han var inhabil fredag. For nå må han vise sine egenskaper som leder. Klarer han ikke å fjerne all bitterhet som eksploderte i regjeringskvartalet før helga, er hans videre ferd som statsminister høyst usikker. Selvsagt måtte han vente å bli stilt på store prøver. Men han hadde neppe regnet med at den første alvorlige prøven skulle bli sorgarbeid i egne rekker.
  • Hittil har Kristelig Folkeparti skuffet inn gevinstene av regjeringen Bondevik. Mange mener det skyldes at partiet har vunnet flest politiske seirer i regjeringen. Årsaken kan like gjerne være Bondevik selv og hans forgjenger. Men hvis Stålsett-saken nå setter i gang en politisk vareopptelling blant regjeringspartiene, kan det bli skjebnesvangert. Hvis statssekretærer og alskens rådgivere skal krysse av for seirer og nederlag i sine partibøker, kan et slikt regnskap bli rene dødslista for regjeringen. Stålsett må kvitteres ut mot kontantstøtte, grønne skatter og ambassade i Jerusalem. Og hvilken vekt har de enkelte sakene for hvert av partiene? Hvis utnevnelsen av Gunnar Stålsett blir starten på en slik kontoføring, blir hans plass i historiebøkene langt viktigere som biskop enn som leder i Senterpartiet. Det skal forresten ikke så mye til.