Bondeviks pine

Sentrumsregjeringen har hittil i sommer gjentatt invitasjonene til Arbeiderpartiet om budsjettsamarbeid nesten like hyppig som regnbygene har skylt ned over regjeringskvartalet. Men regjeringen opptrer på en måte som minner om verten som inviterer en gjest han håper er forhindret fra å komme.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

«De gode løsningene når det gjelder de sakene som er viktige for oss, ligger i skjæringspunktet mellom sentrum og Arbeiderpartiet.» Slik uttrykker Sp-leder og visestatsminister Anne Enger Lahnstein sitt håp om at regjeringen skal komme til forståelse med Ap under høstens slag om statsbudsjettet. Med unntak av kontantstøtten og noen få andre saker har Anne Enger Lahnstein rett når hun sier at regjeringen i utgangspunktet står politisk nærmere Ap enn Høyre og Fremskrittspartiet. Men regjeringens problem er at den trolig går mot en snarlig død dersom den inngår et budsjettsamarbeid med Ap. Den som skjønner seg på slikt framfor noen, er statsminister Kjell Magne Bondevik.

  • En budsjettavtale mellom sentrum og Ap vil fjerne Fremskrittspartiets og i hvert fall svekke Høyres interesse for å holde regjeringen oppe. Bondevik kan mest sannsynlig glemme at Carl I. Hagen vil støtte regjeringen neste gang han stiller kabinettsspørsmål, dersom Bondevik innleder samarbeid med Jagland. Hagen har allerede brølt ut noen advarsler til regjeringen. Til NRKradio sa han så seint som i går at «det nærmer seg at Frp like godt kan tenke seg en Ap-regjering som en fortsatt sentrumsregjering». Han la riktignok til at Jens Stoltenberg burde vært Ap's statsministerkandidat. Men det er vel som vi sa i barndommen: mest på ert.
  • Med Hagens velkjente nese for strømninger i folket er det verdt å merke seg når hans til nå helhjertede støtte til regjeringen begynner å bli frynsete. Da værer Hagen at Bondevik-regjeringen begynner å miste popularitet etter de siste renteøkningene. Det bør bekymre Bondevik selv om Hagens hensikt denne gangen først og fremst er å advare mot Ap.
  • Det kan godt være at Bondevik, Lahnstein og Sponheim har trodd fullt og fast på at regjeringen kan leve lenge som såkalt blokkuavhengig. Behandlingen av revidert nasjonalbudsjett i juni viste med all mulig tydelighet at det ikke lar seg gjøre i det lange løp.
  • Fortsatt oppfattes Frp som den store, stygge ulven på grasrota i de tre sentrumspartiene. Og Høyre har ikke særlig større anseelse - i hvert fall ikke i Senterpartiet. Samarbeid med Frp og Høyre er lite populært på grasrota i regjeringspartiene. De holder seg for nesa hver gang de tar imot støtte fra Hagen. Kjell Magne Bondevik er derfor tvunget til å gjennomføre en dekkoperasjon som går ut på at han tilsynelatende foretrekker samarbeid med Ap, men i realiteten styrer mot Frp og Høyre for å redde regjeringens liv. Med det krysspresset regjeringen står i, må den blinke til venstre og svinge til høyre.
  • Og utenfor rampelyset ligger Høyre med stigende desperasjon over at partiet ikke makter å kare seg oppover på på meningsmålingene. Hvis sentrum vender seg mot Ap, vil også Høyre av partitaktiske grunner trolig foretrekke en Ap-regjering. Med en Ap-regjering kan Høyre drømme seg tilbake til gamle motsetninger og lettere kunne markere seg som ett av tre like store opposisjonspartier.
  • Vi vil etter alt å dømme se et Arbeiderparti som er villig til å komme sentrumsregjeringen langt i møte for å oppnå budsjettenighet denne høsten. Dersom Bondevik bryter forhandlingene, legger Jagland opp til at det skal koste mye og samtidig synliggjøre at regjeringen aktivt velger å samarbeide med Høyre og Frp. Hvis sentrum binder seg til en avtale med Ap, overlater Bondevik i realiteten til Jagland å bestemme hvor langt liv han skal få som statsminister. Det vil ikke mangle saker et stortingsflertall kan bruke til å felle Bondevik-regjeringen på hvis ingen av opposisjonspartiene lenger ser seg tjent med å beholde den.
  • I så fall kan det som startet med en invitasjon, ende med at verten Bondevik er den som må reise seg fra bordet, mens gjesten Jagland blir sittende igjen for å styre landet.