Bondeviks popularitet

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon
  • «Populariteten kjem, og populariteten går,» sang Vidar Sandbeck i «Ønskekonserten» i hine hårde dager. Denne erkjennelsen har nok allerede seget inn over statsminister Kjell Magne Bondevik. Det kommer neppe som noen overraskelse på ham at det nå bare er 19 prosent av befolkningen som ifølge en meningsmåling MMI har gjort for Dagbladet, mener han gjør en god jobb som statsminister. Det er et dramatisk fall fra tilsvarende målinger mens han ledet sentrumsregjeringen. Da mente nærmere 60 prosent at han gjorde en god jobb. Bondevik nøt stor personlig respekt i skarer langt utenfor Kristelig Folkepartis rekker. Hans lange politiske erfaring gjorde at han raskt fikk autoritet i rollen som statsminister.
  • Nå avspeiler popularitetsmålingen en annen virkelighet. Bondevik er ikke lenger representant for det største regjeringspartiet. Nå er det Høyre og ikke KrF som legger de viktigste premissene for regjeringens politikk. Regjeringen bærer riktignok Bondeviks navn, men den fører en politikk som er et godt stykke fra det sentrum vi forbinder ham med. Hans nye regjering er dessuten ferdig med hvetebrødsdagene og merker for alvor slitasjen som inntreffer når hverdagen avløser forventninger og løfter.
  • Når han torsdag legger fram forslaget til statsbudsjett for neste år, starter for alvor den politiske sesongen. Da skal rammene for neste års satsinger og økonomi fastlegges. Samtidig vil dragkampen om statsbudsjettet illustrere et politisk landskap med mange og store motsetninger. Mange vil være misfornøyde med det som serveres. Opposisjonspartiene vil rive og slite i mindretallsregjeringen og demonstrere at mye av makta fremdeles er i Stortinget. Lokalpolitikere fra alle partier vil klage over magre bevilgninger. Næringsliv og privatansatte vil klage over manglende satsing og dårlige rammebetingelser.
  • Det er lett å bagatellisere popularitetsmålinger. Men det vil være klokere å ta velgernes tale som et tegn på at det er et misforhold mellom de løftene og de holdningene politikerne uttrykker i valgkampen og den handlingen de utretter mellom valgene. Dessuten: Skal ansvarlighet og langsiktighet gi politisk gevinst, er det dumt å gjøre regjeringen avhengig av et Frp som kan sette stadig nye rekorder med sin populisme.