Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Nyheter

Mer
Min side Logg ut

Bondeviks problem

Kruttrøyken har satt seg permanent i veggene i regjeringskontorene i vestlige hovedsteder

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Onsdag

demonstrerte Kjell Magne Bondevik noe av årsaken til at ingen i den borgerlige koalisjonen for alvor utfordrer at han er statsminister til tross for at Kristelig Folkeparti bare så vidt holder hodet over sperregrensa i meningsmålingene. Etter at utenriksminister Jan Petersen rotet til håndteringen av NRKs avsløringer omkring våpenutlånet til invasjonen i Irak, tok Bondevik over og innrømmet at det var et vanskelig dilemma å låne ut utstyr til en invasjon som Norge offisielt var imot. Bondevik kom på banen etter at Petersen snudde ryggen til en reporter som ikke visste hva en sluttbrukererklæring er. Utenriksministeren glemte at reporteren spurte på vegne av alle TV-seere som heller ikke hadde peiling. Etter at Bondevik hadde uttalt seg, visste de mer.

Fredag

kom en ny Høyre-politiker på banen. Da talte forsvarsminister Kristin Krohn Devold i NATOs nye utviklings- og treningshovedkvarter på Jåttå ved Stavanger. Kontant inviterte hun EUs nye innsatsstyrker til å komme og trene der. Forsvarsministeren så ingen dilemmaer. Hun var ikke engang særlig opptatt av at regjeringen ennå ikke har tatt stilling til om Norge skal tilby styrker til EUs innsatsstyrke.

Det er kanskje en trøst for Bondevik at EUs innsatsstyrke blir knyttet til vedtak i FNs sikkerhetsråd. Men det fjerner ikke dilemmaet ved å stille norske soldater under kommando av en organisasjon der Norge ikke er medlem og deltaker i beslutningsprosessene. Det kan for eksempel være i strid med Grunnloven.

Dette er bare

to glimt inn i den vanskelige nye verden som Kjell Magne Bondevik og alle vi andre lever i etter at et knapt flertall i den amerikanske høyesterett bestemte at George W. Bush skulle bli USAs 43. president. Og etter at Osama bin Laden ni måneder seinere gjennomførte angrepet på tvillingtårnene nederst på Manhattan og Pentagon i Washington DC.

Alt mens konflikten mellom Israel og palestinerne fortsetter å spre sin daglige gift i forholdet mellom den islamske og den vestlige verden.

Dagen etter

angrepene den 11. september 2001 fattet medlemslandene i NATO et historisk vedtak om for første gang å aktivere Atlanterhavspaktens Artikkel 5, selveste juvelen i det solidariske sikkerhetssystemet som den vestlige verden bygde sin kollektive sikkerhet på under hele den kalde krigen. Vedtaket forpliktet medlemslandene til å tilby egne styrker i kampen mot dem som hadde angrepet USA.

NATO-landenes alvorstunge stolthet over dette vedtaket om betingelsesløs solidaritet med USA, ble snudd til sjokk da det viste seg at Pentagon og Det hvite hus ga jevnt blaffen. De NATO-allierte var hår i suppa, styrkene deres trengtes ikke, og forpliktelsene til å konsultere og informere ble betraktet som unødvendig heft for de overlegne, amerikanske styrker som snart skulle ut i felten for å ta de onde. «Døde eller levende,» som presidenten sa da.

Siden er det

falt bomber, fyrt ammunisjon og sprengt så mye sprengstoff at kruttrøyken har satt seg permanent i veggene i regjeringskontorene i vestlige hovedsteder. Også i femtende etasje hos Bondevik. Norske F16-fly er blitt kommandert av amerikanere til å slippe bomber over mål i Afghanistan. Norske ingeniørsoldater har transportert britiske okkupasjonsstyrker i Irak.

Forespørslene om innsats, utlån og deltakelse vil komme hyppigere i åra framover, uansett hvem som vinner valget i USA på tirsdag. George W. Bush har lært at selv ikke USA klarer seg uten venner. John Kerry lover sine velgere å få allierte til å stille mer og oftere opp sammen med USA der Osama & Co slår til.

Dilemmaet blir

kanskje klarere om vi innser at angrepet kan rettes mot oss. Ett tonn av det sprengstoffet som nå er på avveier fra Al Qaqaa-lageret i Irak, plassert om bord i en båt under dekket på Troll-plattformen, vil slokke mange lys i Tyskland.

Det er gått fem år siden Kjell Magne Bondevik nektet for at NATOs bombing av serbiske styrker i Kosovo var en krig. Han har lært, og innrømmer dilemmaene. Nå fortjener vi den seriøse debatten om Norges framtidige plass i dagens krig.

Utforsk andre nettsteder fra Aller Media