Bondeviks regjering

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Kjell Magne Bondevik får terningkast fem i Dagbladets karakterbok over regjeringens medlemmer som presenteres i dagens avis. Tidligere denne måneden ble han kåret til Norges mektigste mann av Dagbladets maktpanel. Det hersker ingen tvil om at han er både flink og mektig. Overlevelsesevnen til de regjeringene Bondevik har ledet, skyldes ikke minst hans dyktighet som politiker. Og som øverste forvalter av et statsbudsjett på 620 milliarder kroner er han utvilsomt Norges mektigste mann.

Bondeviks beste kort er KrFs plassering i sentrum av norsk politikk. Det gir ham makt til å velge hva slags regjering landet skal ha, og hvilken politisk kurs som skal følges. Men det gir ham også ansvaret for politikkens konsekvenser. De to første åra i regjeringssamarbeid med Høyre har utvilsomt satt fart i høyredreiningen i samfunnet, med økt individualisering og privatisering. Hadde Bondevik for tredje gang måttet basere sitt budsjett på støtte fra Frp, ville han ikke fortjent fem i karakterboka, og heller ikke gitt inntrykk av å være en mektig mann. Men som regissør av det historiske forliket mellom regjeringspartiene og Ap fikk han korrigert kursen, og ble omsider kaptein på egen skute.

Det er et paradoks at Bondevik tilsynelatende var mer fornøyd med det endelige budsjettet som Ap hadde trukket i sin retning, enn det hans egen regjering la fram. Det tyder på at både KrF og Ap er tjent med at regjeringen blir sittende på Ap's nåde ut denne perioden. Det vil i så fall sikre stabil sentrumspolitikk. Samtidig vil det bremse utålmodige og handlekraftige Høyre-statsråder. Det er ingen tvil om at finansminister Per-Kristian Foss, forsvarsminister Kristin Krohn Devold, kommunalminister Erna Solberg , utdanningsminister Kristin Clemet og arbeids- og administrasjonsminister Victor D. Norman alle ville hatt større spillerom med Frp som budsjettpartner. Når det ikke lenger er tilfellet, vil Bondevik i større grad kunne bestemme tempoet og graden av Høyre-politikken. Det bør også komme til syne når han neste år ommøblerer regjeringen.