Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Nyheter

Mer
Min side Logg ut

Bondeviks samvittighet

Norske soldater skal til Irak for storpolitikkens skyld, ikke for å fremme folkeretten.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

UTENRIKSDEPARTEMENTET

har gjennomført en kreativ folkerettsøvelse for å skaffe statsminister Bondevik god nok samvittighet til å sende norske soldater til Irak. Bondevik likte aldri krigen, han fordømte den. Både statsminister Bondevik og utenriksminister Petersen hamret inn at Norge aldri kunne gå med på en krig som ikke var forankret i FNs sikkerhetsråd. Så ofte viste de to til det såkalte FN-sporet at de skaffet seg klippekort i NRK Radios satireprogram, «Hallo i uken». Men Bondevik kalte aldri, som Gerhard Schröder og Jacques Chirac, krigen for folkerettsstridig. Derfor kunne Bondevik etter sitt møte med George W. Bush sist fredag si at norske soldater nå kan delta i en stabiliseringsstyrke i Irak, selv uten en FN-resolusjon. Gjennom en avtale med Storbritannia skal Norge få et stykke papir som slår fast at vi ikke er del av okkupasjonsmakten. Deretter ser det ut som norske soldater vil bistå britene med å overholde sine folkerettslige humanitære forpliktelser som okkupant.

FOLKERETT ER,

og har alltid vært, en merkelig blanding av juss og politikk. Men det er ikke Bondeviks kreative snuoperasjon som er mest oppsiktsvekkende. Mer oppsiktsvekkende er det at både regjering og opposisjon utelukkende ser ut til å være opptatt av hvordan det tar seg ut folkerettslig å sende norske soldater til Irak. Få har gitt uttrykk for at de bryr seg særlig om utsiktene til hvordan de opp mot 100 norske soldatene vil få det i Irak, eller hva irakerne selv måtte ønske. Det er ikke en akademisk folkerettslig plattform, med eller uten en FN-resolusjon, som vil avgjøre de norske soldatenes sikkerhet i Irak. De 100 vil være prisgitt hvordan de britiske og amerikanske okkupasjonsstyrkene lykkes. Foreløpig har det for amerikanernes del gått så dårlig at USA i forrige uke byttet ut hele sin sivile toppledelse i Irak. «Prokonsulen» i Bagdad, Jay Garner, fikk sparken. «Vi måtte gjøre noe før det hele eksploderte i ansiktet på oss,» sa en amerikansk tjenestemann til New York Times.

INGEN HAR HELLER

forespurt irakerne. Hvis irakerne kunne spørres om hva de ville bruke 60 millioner kroner til, Irak-styrkens prislapp, er det slett ikke sikkert de hadde valgt mineryddere fra et høykostland i nord. Irakerne har fortsatt ingen interrimsregjering, og selv om de hadde hatt det, ville Bondeviks hovedadresse like fullt vært okkupasjonsmaktene. For det norske bidraget til stabiliseringen av Irak er ikke kommet for å hjelpe irakere. Det er et framstøt for å gjøre Norge relevant i storpolitikken, og i Washington og London. Men det har sin pris å delta med soldater i storpolitikken. Det ble vi alle minnet om samme dag som Bondevik møtte president George W. Bush.

NOEN TIMER

etter at Bondeviks fly landet i Washington, landet et tysk ambulansefly på Gardermoen. Major Hallgeir Mikalsen fra den norske Afghanistan-styrken kom til Norge i koma. Han ligger nå alvorlig skadet på Ullevål sykehus. For ei uke siden la Mikalsen ut på patrulje nord for Kabul. I ryggen hadde han et solid folkerettslig mandat, forankret i FN etter alle kunstens regler. Det hjalp ham ikke. En tidligere talibansoldat så en fremmed fiende, han siktet, skjøt og var nær ved å drepe folkerettens utsendte i norsk uniform. Stabiliseringen av Afghanistan går alt annet enn bra. Sentralregjeringen i Afghanistan har knapt kontroll over hovedstaden, krigsherrene slåss med hverandre og terroren finner fortsatt ly og næring i et ødelagt land. Det meldes om behov for flere stabiliseringssoldater og internasjonal oppmerksomhet. Men i Washington er det stabiliseringen av Irak som betyr mest. Politisk, militært og økonomisk har USA investert enormt i Irak. Politisk gir derfor hundre norske soldater til Irak større uttelling i Washington enn enda flere soldater til Afghanistan, selv om 100 soldater betyr like lite fra eller til begge steder. Men det gjør også Bondeviks gode folkerettssamvittighet. Det er ikke den som avgjør om noen av de 100 som skal til Irak, også vil komme hjem med ambulansefly, eller i likposer.

Utforsk andre nettsteder fra Aller Media