Bondeviks skinnhellighet

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Landets statsminister har lagt seg til en politisk retorikk der han anklager sine motstandere for å stemple ham. I samme åndedrett stempler han opposisjonens fremste leder, og Dagbladet, som nylig fikk høre at vi er «landets desidert mest intolerante avis». På denne måten prøver han å gjøre seg selv og sitt parti til et offer for andres overgrep. Dette er skinnhellighetens metode i den offentlige debatt.

Vi skjønner godt at KrFs ledelse og statsministeren trenger å etablere tydelige fiendebilder i en situasjon da de må konstatere at store velgergrupper forlater partiet. Nå gjelder det å demme opp for det dramatiske frafallet. Samtidig må KrF-ledelsen konstatere at økonomiske og sosiale ulikheter har økt dramatisk etter snart fire år i regjeringssamarbeid med Høyre. Disse utviklingstrekkene står i skarp kontrast til partiets uttalte mål. Så seint som i går kunne Aftenposten påvise at det er høytlønte med hus, hytte og høy gjeld som har fått de store gevinstene av regjeringens politikk. Men når klasseforskjellene øker, ønsker KrF å snakke om verdispørsmål.

Vi er uenig i den økonomiske politikken som regjeringen har ført under Kjell Magne Bondeviks ledelse. I tillegg er vi sterkt uenig med KrF i en rekke av de verdistandpunktene partiet inntar. Den abortloven KrF ønsker gjeninnført, er en klasselov som rammer de svakeste i samfunnet. KrFs motstand mot homofile imøtegås ikke bare av oss, men av et aggressivt Unge Høyre. Vi mener at kontantstøtten var et tilbakeskuende grep, og KrFs syn på bioteknologiloven hindrer forskning og står i veien for medisinske framsteg.

Vi skal ikke falle for fristelsen til å delta i en konkurranse med statsminister Bondevik om hvem som har stått og står på toleransens side. Men Dagbladet og KrF har også historisk vært motstandere i verdi- og kulturspørsmål. Det har noe med Dagbladets utgangspunkt å gjøre som et organ for de kulturliberale anskuelser og en rasjonell tilnærming til de store livsspørsmål. Samtidig har vi stått på linje med KrF i kampen for de underprivilegerte. Som regjeringsparti sammen med det nyliberalistiske Høyre må vi konstatere at KrF har fjernet seg fra oss også på dette feltet. Å påvise dette er ikke uttrykk for intoleranse, men politikk.