Bonusjegerne

Forakt for sykdom gir et ekskluderende arbeidsliv.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

SORTERINGSAMFUNNET er på vei inn i arbeidslivet. To bedrifter, Netthandelen Norge og Coop Norge, har inngått en lokalavtale med sine ansatte om å plusse på lønna for dem som aldri er borte fra jobben på grunn av sykdom. De friskeste i Netthandelen kan årlig regne med et overskudd på 14 500 kroner hvis de avstår fra å krype under dyna og bli hjemme når feberen herjer, eller overlater ansvaret for syke unger til eventuell samboer uten bonus på arbeidsplassen. Hva småbarnsforeldre gjør hvis begge får anledning til å score på bonustoppen, aner ikke jeg. Vi snakker tross alt om nesten 30 000 blanke kroner minus skatt. Noe sier meg at den råkapitalistiske kinesiske ordningen der fabrikkeier lar arbeiderne bo på arbeidsplassen som også kan tilby varm mat og døgnåpne barnehager på bakrommet, kan ha noe for seg når sykefraværet skal bekjempes med bonusordninger.

DE 1700 ansatte i Coop har også stående tilbud om å si fra seg ferien og dermed oppnå en årlig maksbonus på 12 000 kroner som igjen øker beløpet som legges til grunn for utregningene av feriepenger neste år. Med mindre mor ikke reduserer overskuddet med en hel sykedag på grunn av en gjenstridig dobbeltsidig lungebetennelse. I Netthandelen koster den første fraværsdagen 3 500 kroner. Sjansen er derfor stor for at mor går på jobb - og smitter fire arbeidskamerater som igjen smitter sine samboere som alle til slutt må holde senga i tre dager og går glipp av titusenvis av bonuskroner. Hvem skal i såfall betale? Hvem har skylda? Mor selvfølgelig. Så får det heller bli en privatsak å innlede økonomiske forhandlinger med barnehagen der sønnen pådro seg smitten som sendte mor til sengs. Og sånn kan vi jo holde på hvis vi gidder.

HVIS DET ikke var for at slike bonusordninger saboterer et vesentlig verdigrunnlag som ligger bak rettighetstenkningen i avtaleverket mellom partene i arbeidslivet. Det er rettigheter som har vært og vil være under stadig press i den globaliserte kapitalismen. Som retten til full lønn under sykdom. Som retten til arbeid selv om arbeidssøker ikke kan yte maksimalt eller har ansvar for små barn. Som retten til å yte omsorg som pårørende. Riktignok rokker ikke bonusordningen i første omgang ved tariffestede avtaler. Det er langtidseffekten som bør bekymre. Til sjuende og sist handler belønningen av de friskeste av oss om et menneskesyn som virker utstøtende og som vi har lang tradisjon for å ville begrense i en humanistisk velferdsnasjon. Det er en form for sorteringssamfunn vi aktivt har villet bekjempe. En kamp fagbevegelsen og NHO de siste åra har innledet under betegnelsen «et inkluderende arbeidsliv». Derfor er det ikke en privatsak at ledelsen og tillitsvalgte i Coop Norge, det arbeiderbevegelsen før i verden kalte kooperativen og som er en form for forbrukersamvirke, er enige om at bonusen virker etter hensikten: Som en gulrot til å øke driftsresultatet.

ELLER SOM EN GULROT som ekskluderer kronisk syke, småbarnsforeldre og eldre arbeidstakere. I første omgang fra et påslag på toppen av tarifflønna, hvilket ikke er noen direkte urett. I neste omgang fra jobber der de som ikke er friske nok til «å øke driftsresultatet» som igjen øker bonusen, kan stemples som b-sortering og marginaliseres ytterligere på arbeidsmarkedet. Hvilket er en urett som står i ganske ulekker motsetning til ideer om at de ansattes innflytelse over eget arbeid, økt ansvar og en opplevelse av å bli verdsatt både øker meningsinnholdet i arbeidet og får ned sykefraværet. Poenget er like fullt at i Norge har politikerne bestemt at arbeidslinja skal knytte velferden til den enkeltes deltakelse i arbeidslivet. Det forutsetter at flest mulig inkluderes i arbeidslivet. Sykefravær er med andre ord omkostningen ved arbeidslinja - hvis vi ikke tenker i helt andre baner og vedtar en avgrenset grunnlønn, borgerlønn, til alle.

PÅ LYKKESKALAEN, viser en ny nederlandsk undersøkelse, at vi er Nordens minst lykkelige, med Danmark på topp. Så da gjelder det at alle bonusjegerne ikke gjør som sosialmedisiner Per Fuggeli sier til VG, og unner seg et liksomrampete wienerbrød. Ta heller et par dager i senga med hostesaft, en lille gammeldansk, ei god bok - og Nordens aller beste samvittighet. Årlig, minst.