Borgerkrig i unionen

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Tony Blair og Jacques Chirac fløy i synet på hverandre, men med gode manerer og påklistrede smil. Det passet dem begge fint, siden de akkurat nå trengte en motstander for å dekke over andre, mer ubehagelige ting. Chirac satte foten ned og avviste blankt å forlenge den 21 år gamle unionsrabatten som Margaret Thatcher oppnådde da hun med håndveska på armen forlangte å få «pengene mine tilbake». Indremedisinsk får den franske presidenten bonuspoeng for å tukte briter. Overfor omverden har han skaffet seg noe annet å snakke om enn nederlaget i folkeavstemningen om EUs grunnlov. Tony Blair er inne i sin siste periode som statsminister. Han hadde lovet folkeavstemning om grunnloven neste vår, og ville ha tapt den. Da måtte han ha gått av. Nå er avstemningen utsatt på ubestemt tid. Det innebærer at unionens grunnlovsprosjekt er lagt dødt, og Blair var mer enn glad over å kunne redusere oppmerksomheten om akkurat det. I Storbritannia får Blair bonuspoeng for å angripe subsidierte franske vinbønder som snart drukner i et uselgelig vinhav. Så hvor alvorlig er borgerkrigen i unionen som utkjempes i Brussel denne gang? Mer alvorlig enn vanlig, siden unionen er rystet i sine grunnvoller, men svært mye av kampgnyet er likevel spill for galleriet. Bak rekka av vernende skjold og svingende sverd arbeides det intenst med kompromisser. Om de materialiserer seg i løpet av dette toppmøtet, er usikkert, men de kommer. Om et par uker tar Blair over formannskapet i unionen. Seinere i juli samler han G8-lederne på Gleneagles i Skottland. Blairs ambisjon er i løpet av de neste seks månedene å stake ut veien videre både for Den europeiske unionen og i G8-samarbeidet. Intet mindre. Det er slike prosjekter som den britiske statsministeren stortrives med. Da kan han være mer president enn statsminister, og han skal likevel ikke stille til valg neste gang. Spørsmålet er om Blair har muligheter til å lykkes? Kanskje. Folkeavstemningene i Frankrike og Nederland har fungert som sjokkterapi på unionens medlemsland, både de gamle og de nye. Det baner vei for mindre, mer skrittvise og bedre tilpassede reformer, slik EU alltid har utviklet seg.