Borgerlig bevegelse

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Brått ble det mye koseligere i keiserfløyen i Stortinget der Erna Solberg nå har fått kontoret ved siden av Siv Jensen. Der har det vært ganske surt siden Carl I. Hagen med åpenlys skadefryd fortrengte Jan Petersen fra det store kontoret som er pietetsfullt pusset opp. Tøværet kom så brått at 2. nestleder i Fremskrittspartiet, Per Arne Olsen, ikke rakk å trekke tilbake innlegget i gårsdagens Aftenposten der han kjefter videre på Høyres nestleder Jan Tore Sanner for noe han skrev forleden. Tonen blir helt feil i forhold til bildet på avisas forside der Solberg holder døra åpen for en overrasket og smilende Jensen.

Politikken i dette er at partilederne (Jensen er påtroppende) på høyresiden er begynt oppryddingen seg i mellom. Målet er å presentere et alternativ til den rødgrønne flertallsregjeringen ved neste stortingsvalg i 2009. Når Arbeiderpartiet i løpet av drøye to år kunne etablere et samarbeid med Sosialistisk Venstreparti i en nokså unaturlig koalisjon, så kan vel høyrepartiene klare det samme? Det vil vise seg om de lykkes, men utfordringen til sentrumspartiene er der allerede. Kristelig Folkepartis Dagfinn Høybråten har gledet seg synlig over muligheten til å bli Krf igjen. For ikke å nevne hvor høy og mørk Lars Sponheim har vært etter at Venstre klarte sperregrensa med bra margin. Nå må de to se at Erna Solberg velger å ta et skritt bort fra sentrum for å drive dialog med Siv Jensen. I første omgang blir det romsligere i midten og vekstmuligheter for begge. Men når valget rykker nærmere, blir det vanskeligere å holde velgerne uvitende om hvilket regjeringsalternativ de

foretrekker. Slik blir sentrum malt i stykker mellom den rødgrønne og den blå møllesteinen.

Særlig Kristelig Folkeparti kommer til å bli en ettertraktet brud de neste åra. De fleste tror vel at Sponheim allerede har valgt høyre-alternativet og vil være mer enn lydhør når Siv Jensen tar neste skritt og pusser ned de skarpeste kantene i Frp-profilen. Det er langt dit, men i forlengelsen av den åpne døra i keiserfløyen kan det skimtes en sterkere todeling i norsk politikk enn noen gang siden alternativene var Venstre og Høire for drøye hundre år siden.