Borgerlig ekteskap

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Den nye kjønnsnøytrale ekteskapsloven har igjen reist debatt om kirkens vigselsrett. Venstre og Kristelig Folkeparti mener det er på tide å skille mellom inngåelse av ekteskap og trossamfunns eventuelle velsignelse av foreningen. De foreslår derfor å frata kirken og andre trossamfunn vigselsrett og ber regjeringen utrede forslaget, men barne- og likestillingsminister Anniken Huitfeldt har foreløpig avvist en slik utredning, blant annet med begrunnelsen at de fleste vil mene det blir for tungvint å gifte seg to ganger. Heller ikke på dette området er regjeringen prinsipiell i kirkespørsmål, men holder seg til hva den tror folk flest mener.

De fleste forbinder bryllup med romantikk, med tro, håp og kjærlighet. Det skal tradisjonelt markeres med en høytidelig seremoni, stor festivitas og endeløse taler. Mer nøkternt er ekteskapet en juridisk og offentlig kontrakt mellom to personer, noe enkelte først oppdager når festen er over. Derfor bør alle som gifter seg gjøre det borgerlig slik tilfellet er i de fleste europeiske land. Ønsker man i tillegg åndelig velsignelse og formaninger om gode og onde dager må det være opp til hver enkelt hvor man henter den ballasten.

Statskirkens særstilling i Norge har ført til at en gammeldags vigselsrett har overlevd inn i moderne tid og et flerkulturelt samfunn. Av prinsipielle grunner bør de to handlingene skille lag. Innføringen av en kjønnsnøytral ekteskapslov vil forhåpentlig sette fart i atskillelsesprosessen. Verken kirken eller myndighetene er tjent med oppstyret som garantert vil komme når den første presten nekter å vie et homofilt par.

Ved å verne om kirkens nedarvete privilegier etter avskaffelsen av statskirken, framstår den rødgrønne regjeringen som prinsippløs og ute av takt med sin tid. Forslaget fra Venstre og KrF er overmodent, og en obligatorisk borgerlig vigselsordning bør innføres i pakt med en ny og moderne ekteskapslov.