Borte best

Med unntak av norsk presse, en kanadisk journalist og en bokhandler i Kabul, er Åsne Seierstad godt likt i verden.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

- Jeg har vært i krigen på så mange måter dette året.

- Du har fått mye pepper?

- Det viktigste er alltid å ha perspektiv på ting.

ÅSNE SEIERSTAD BLE

Bagdad-Åsne, hun rapporterte med hjelm og skuddsikker vest, nektet å reise ut da amerikanerne startet bombeangrepene, rapporterte i bekmørke uten strøm, var på markedsplassene i etterkant av bombenes fall. Så, snakket og rapporterte. Deretter kom hun hjem, det vil si, hun reiste til mer enn tjue land for å lansere boka fra forrige krig, «Bokhandleren i Kabul» - og så, en høstdag i september, landet bokhandleren selv, Mohammed Shah Rais, i Oslo med kone og barn, mer enn kampklar.

- Jeg har ennå ikke fått søksmål rettet mot meg, kanskje de føler at de ikke har en så god sak, sier Åsne lakonisk.

- Da du dro fra Kabul, hadde du ventet å se ham her?

- Eh, nei. Jeg tror ikke jeg helt så ham for meg i Oslo. At han ikke liker framstillingen av seg selv i boka, får jeg tåle. Jeg ville skrevet boka igjen, men kanskje vært mer forsiktig med noen detaljer. Jeg skjønner jo hans innvendinger, for det er et minefelt. De innvendingene som kommer i etterkant fra professor ditt og datt, var de innvendingene faren min hadde da han leste gjennom manuset. Så synlig som jeg var, tenkte jeg at «nå kommer det sikkert noe mer». Det er en konsekvens av suksessen. Det ville vært pinlig om jeg satte meg ned og sukket «å nei, så dårlig gjort, dette fortjente jeg ikke».

«DEN MEST POMPØSE,

nedlatende og selvgode reporteren jeg noen gang har møtt.» Den kanadiske journalisten Rosie DiManno i The Toronto Star var ikke nådig i sin omtale av Åsne, som hun så vidt traff i Amman i vår da de begge prøvde å komme seg inn i Irak. DiManno mente Åsne hadde forrådt bokhandleren på det nedrigste. Åsne har fått både ros og kritikk av mediefolk og akademikere.

- Dere skriver om slike utfall som den kanadiske journalisten kom med, men ingen skrev noe om at jeg ble nominert til The British Book Awards.

- Jo da, det gjorde vi.

- Okei. Jeg er den eneste ikke-brite som er nominert.

- Gratulerer!

- Ja! Det betyr masse for meg. Jeg er så lei hun Nina Karin Monsen og andre bedrevitere som kaller bøkene mine for kiosklitteratur - og så er jeg valgt ut som en av ti forfattere i kategorien «Best Read» i The British Book Awards, og de har hatt bøker fra hele verden å velge mellom.

- Betyr det oppreisning for deg?

- Jeg trenger ingen oppreisning. Jeg vet at boka ikke har solgt så mye bare fordi jeg har vært på TV og har langt lyst hår. Det ser alltid så lett ut utenfra hvis man får til ting.

- Er det janteloven du har truffet på?

- I media, men ikke blant folk flest - og jeg møter mange. De gjør seg opp en mening uavhengig av media. Jeg tror på det lange løp, jeg kan ikke vinne hvert sekund, men jeg kan gjøre det jeg tror på. Så får jeg bli knertet i øyeblikket og ta fighten. Herregud, tenk på folk i andre land. Tenk på Shirin Ebadi, nobelprisvinneren, tenk den kampen hun har ført i sitt hjemland for sine meninger. Hun har sittet i fengsel, hun vet hun ikke kan vinne over skittkasting og drapstrusler, men hun vinner fordi hun gjør det hun tror på. Og så skal jeg sitte her og klage? Nei, jeg får meg ikke til å gjøre det. I Norge risikerer man ingenting. I Afghanistan har en kvinne ingenting å stille opp med mot et rykte.

- Har du et ønske om å redde verden?

- Inntil videre er det nysgjerrigheten som driver meg. Jeg vil skrive om folk som lever under andre levevilkår enn oss. Jeg vil skrive om dem som lider, dem som er annerledes, prøve å skape forståelse og kunnskap i det små.

- Hva er mot for deg?

- Mot for meg er de som risikerer livet og familieforhold for det de tror på. De modigste menneskene snakker om urettferdighet og kjemper mot den med fare for eget liv.

- Du har jo også risikert ditt eget liv da du rapporterte fra krigen Afghanistan og

Irak?

- Ja, jo... Men jeg snakker om virkelig mot til å forandre, jeg vil fortelle.

- Er det en egotripp?

- Nei, men det er mange mekanismer som setter inn. Da jeg skulle forklare sjefredaktør Einar Hanseid i Aftenposten hvorfor jeg valgte å bli da krigen brøt ut, skrev jeg at jeg blir fordi «dette er livet mitt». «Er det det?» tenkte jeg etterpå. Det er jo ikke det som er livet mitt når jeg er hjemme i Norge, men der og da var det det. Jeg kunne ikke dra før jeg fikk vite hvordan det gikk. Det er som å dukke i et basseng, da er du der med hele deg. Da tenker jeg ikke på noe annet. Ikke på dem hjemme, jeg kobler ut. I Bagdad var alt annet uviktig. Hver dag dreide seg om kampen for å få ut saken.

ÅSNE HAR SATT SEG

opp mot redaktører før. Da reiste hun til krigen i Tsjetsjenia, hennes første møte med krig, våren 1995. Hun bodde hos en familie i Moskva for å lære russisk og skrev for Dagsavisen.

- Steinar Hansson og Øyvind Johnsen i Dagsavisen forbød meg å dra, sa de ikke ville trykke artiklene mine. Dagen etter dro jeg, og fikk skyss med russiske forsvarsstyrker. Da vi landet i Groznyj, fikk jeg utdelt en diger skuddsikker vest. Det begynte å bli mørkt, og det var ingen hotell der, så jeg stanset ei ung jente på gata og fikk bo hos hennes familie. De var bare kvinner og barn i huset. Faren og ektemennene var geriljasoldater i fjellene. Den første natta fødte den yngste datteren, det ble min første krigsreportasje. Hun fødte en sønn uten at faren til barnet visste om det. «Hva slags verden er dette?» tenkte jeg. Virkeligheten kom sjokkerende tett innpå meg. Jeg var jo bare ei jente rett fra Blindern.

- Hva var det med virkeligheten som var så sjokkerende?

- Lidelsen, faren som døde i bombeangrep, mennene i fjellet som de ikke visste om levde eller var døde. Vi lever så beskyttet og ensartet i Norge. Vi leser de samme bøkene, ser de samme filmene, det er en liten boble her oppe. For å være ærlig klarer jeg ikke å engasjere meg her. Jeg vet ikke hva jeg skal skrive om.

Gi din stemme

LETER ETTER NOE ANNET: Åsne Seierstad vil skrive om dem som er annerledes. Hun finner dem ikke i Norge.