Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Nyheter

Mer
Min side Logg ut

Bortkommen hund

Hva skjer med oss når vi vet at politiets kontortid er slutt for dagen og at avstanden strekker seg over fjord og fjell og dal til den som skal ta stilling til vårt hverdagsproblem?

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

DET VAR EN AV

de siste vakre høstdagene i høyfjellet. Sola smeltet nattefrosten og det glinset alle vegne. I det fjerne hørtes duren fra foss og elvestryk, nær meg sildret bekker, sprudlende, som i triumf over ennå ikke å ha stivnet til is.

Her går jeg aleine, det er ikke et menneske å se, ganske som planlagt, for jeg følger en sti hvor jeg sjelden eller aldri møter folk. Med ett står en hund framfor meg, den ser på meg med et underlig blikk, nesten bedende. Øynene er sørgmodige og ørene synes kraftløse, som om det siste signal allerede er mottatt. Den kommer ingensteds fra. Den bare er der, som ved et fingerknips. Vi er de to eneste skapningene så vidt som blikket favner, og jeg betrakter den med avmålt høflighet.

Mitt forhold til hunder er heller anstrengt. Jeg har aldri hatt noen hund under min kommando. Det har vært best slik. Likevel prøver jeg meg på et «sitt!». Den sitter. Jeg kjenner en liten glede over å være herre og straks etter fylles jeg av en stille fryd, fordi hunden legger seg lydig i det jeg sier «ligg!».

Jeg ville ha forsverget at en hund noen gang skulle komme til å lyde meg.

Det slår meg at dette er en jegers hund, den har et farget overtrekk og har så god oppdragelse at dens eier prompte burde få jobb i ungdomsskolen. Jegeren kan ikke være langt borte, tenker jeg, og ber hunden bli liggende. Den blir liggende. Jeg sier farvel, og går. Vel 30 meter på vei, snur jeg meg og ser at den likevel kommer tuslende etter.

SLIK HOLDER VI

på en stund. Jeg ber den bli på sin plass, går, men så følger den ydmykt etter. Det er noe pjusket ved den, den er for tynn, samtidig er det en særegen standhaftighet ved dens trette gange. Etter en times tid setter jeg meg på en stein, og varmes av sol mot en lun fjellvegg. Hunden legger seg like ved siden med hodet over forlabbene. Jeg spør hvilken historie den bærer på? Om den er bortkommen? Den åpner det ene øyet, og skuler på meg, som om den vil si: Såpass burde du ha forstått! Jeg har vel det, svarer jeg, men hva gjør jeg med en bortkommen hund? Ringer til politiet?

Den blir med tilbake til bilen. Jeg forsøker å ringe, men det er ikke dekning for mobiltelefonen. Da kommer det en kvinne ned fra Dyrskar. Hun har lett etter en savnet sau. Jeg forklarer henne situasjonen. Hun sier at hun bor på ei hytte i nærheten sammen med sin mann. De har fasttelefon, og kan ringe politiet. Slik kommer hun tilbake til mannen, uten sau, men med en bortkommen hund.

KONTORTIDA

til politiet i Odda er over for dagen. Hun blir derfor automatisk satt over til operasjonssentralen i Bergen. Der skal altså en betjent forholde seg til en bortkommen hund på Haukeli! Det gjør han selvsagt ikke, han har sikkert mye å gjøre, selv om et søk på skjermen ville gitt et hurtig svar: Hunden ble meldt savnet for ei uke siden. Navn og adresse kunne vært formidlet. Først neste morgen får ekteparet ved hjelp av politiet i Odda kontakt med eieren. Vi blir glade, alle sammen. I ei uke har hunden vært aleine i fjellet. Den kom bort ved et hendelig uhell i dårlig vær og tett tåke.

DET UVENTEDE

møtet med en hund, førte meg til andre mennesker, vi ble et slags fellesskap, ekteparet, eieren og ja, lensmannen i Odda med, et fellesskap underlagt en operasjonssentral i Bergen, eller et annet sentralt sted, langt, langt fra der den bortkomne er. Etter kontortid er det operasjonssentralen som bestemmer hva som skal «utløse ressurser».

Smak på ordene.

Når en fjern sentral bestemmer hva som skal utløse ressurser, bygges det inhumane samfunn. Hvilken sjanse har en bortkommen hund i et slikt system?

Betjentene på sentralen gjør så godt de kan, poenget er at der lensmannen i Odda har tid, der blir det for smått og uvesentlig for en operasjonssentral. Reglene sier noe annet, men avstanden mellom regler og hverdag kan være så stor at den ikke etterlater seg annet enn likegyldighet.

Undres på hvor mye de reflekterer over nærhet og avstand, politikerne, når de lager sine reformer og teller offentlige kroner, for hva skjer med oss når vi vet at kontortida er over og at avstanden strekker seg over fjord og fjell og dal til han eller hun som skal ta stilling til vårt lille hverdagsproblem?

Gjør vi det enkleste, begraver hunden?

Utforsk andre nettsteder fra Aller Media