Bortsett fra de rike, er vi nesten like

I sommer gikk ikke bare lederlønningene i statseide bedrifter av skaftet. Det gjorde også reaksjonene blant deler av åndseliten.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

DET SKJEDDE I DE DAGER at det gikk ut befaling fra Hydros styre om at alle selskapets toppledere skulle innskrives i mangemillionærenes rekker. Denne ubegripelige hendelsen ble tolket som et varsel: kongeriket Norge, bestående av fire millioner småkonger, sto for fall. Folket skulle ikke lenger dele godene. Vi var ikke lenger i samme båt. Noen foretrakk å seile sin egen sjø i privat yacht på 70 fot, blankpusset av underbetalte polakker. Dette er forakt for samfunnet og de normene som styrer oss

alle, raste de lærde. Disse meningsløse opsjonene gjør noe med oss. De ødelegger samfunnsmoralen. De uthuler solidariteten og egaliteten, kjerneverdiene i vår velferdsstat, bygd opp av arbeiderbevegelsen og beundret av resten av verden. Disse pengene angriper selve limet i nasjonen. Norge er i oppløsning! Med andre ord: I sommer gikk ikke bare lederlønningene i statseide bedrifter av skaftet. Det gjorde også reaksjonene blant deler av åndseliten. Den rutinemessige refs av grådighetskulturen fikk apokalyptisk patos. Det er ikke ofte man leser samstemte nekrologer over den sosialdemokratiske folkesjel, skrevet av ellers kloke og sindige hoder, mange med professortittel. Man tenkte sitt. Harmen var berettiget, men gikk kanskje ut over analysen? Nordmenn har jo stilltiende akseptert økende forskjeller og galopperende finansgevinster i årevis, uten at Dovre har falt. Og så, i forrige uke, ble vi virkelig forvirret. Da sendte forskningsstiftelsen Fafo ut en friskmelding av nasjonen: «Likhets-Norge har ikke gått i oppløsning.»

KUNNE VI PUSTE LETTE UT? Var virkelig faren over? Hadde alarmen vært falsk? Ulikheten i inntektsfordeling har økt sterkt de siste 15 årene, ifølge Fafo-forskerne, men: «Den ekstreme rikdommen til noen få betyr imidlertid ikke at Norge er blitt omdannet til et forskjellssamfunn» (kronikk i Aftenposten, 24.8). Forskjellene blant det store flertall er

fortsatt relativt små i vårt velfungerende land: «De norske institusjonene for verdiskapning og fordeling fungerer. De kollektive lønnsoppgjørene står sterkt og fagbevegelsen viser

moderasjon. I bedriftene sørger samarbeid mellom ledelse og ansatte for høy omstillingsevne og produktivitet.» Og så videre. Budskapet innbød til høytlesning à la den gamle Filmavisen, etterfulgt av et rungende: Og fjellene ropte høyt hurra! Fortsatt likhet tross alt? Hvordan da? Kjempeenkelt: Det er bare å vende blikket bort fra forskjellen! «Ser vi bort fra de ti prosent rikeste, er inntrykket at likheten i det norske samfunnet består,» sier Fafo. Det samme kunne vi sagt om en gjennomsnitts diktaturstat. Eller den norske fotballspillerstanden. Ser vi bort fra de ulike, er resten ganske like. Det er noe bestemt som skiller de rike (som stadig blir rikere) og resten. De første får sin hovedinntekt fra kapital, de andre ved lønnsarbeid. I Norge handler all fordelingsdebatt

om lønn. Høyresiden klager over vår «sammenpressede lønnsstruktur», mens venstresiden hever pekefingeren hver gang lederlønningene går til værs. Vi hører ingenting om dem som håver inn mye mer uten engang å måtte jobbe. Kapitalistene får være i fred, ikke bare for moralsk kritikk, men også for skattesatser som rammer vanlige folk. Du behøver ikke ha noen «tante» i Sveits. Du trenger bare å følge vedtatte skatteregler, regler som fortsatt, etter rød-grønne justeringer, gjør det mulig for de aller rikeste å komme ned i null skatt, slik skatteekspert Ole Gjems-Onstad har dokumentert. Dette setter raseriet over Hydro-opsjonene i dobbelt underlig lys. Ingen forarges over at selskapets største private eierne har hatt aksjeinntekter som får Reitens opsjoner til å ligne en arbeiderlønn. Heller ikke over at politikerne lar kapitaleierne slippe å bidra til felleskassen (dette i motsetning til Reiten, som må skatte av sine opsjoner som lønn).

KOMBINASJONEN av børsoppgang og skattefredning har ikke bare skapt nye forskjeller siden midten av 90-tallet. De forsterker et klasseskille i klassisk forstand, mellom eiere og ikke-eiere, mellom arbeid og kapital. Men velger vi å se bort

fra kapitaleierne, forsvinner forskjellen og vi kan fortsette å dyrke likhets-Norge. Dette illusjonsmakeriet går i arv fra regjering til regjering. Det er bare rart at fremstående forskere gjør det samme. Men det er mer som skurrer ved Fafos gladmelding. Forskere

sier jo ikke noe annet om fordelingen av arbeidsinntekt enn at den har endret seg lite siden 1990. Men var den jevn 1990? Ja, hvis vi sammenligner med andre land. Nei, hvis vi mener alvor med våre egne likhetsidealer. De fattigste ti prosentene hadde en andel av all inntekt på fire prosent i 1990. I 2003 hadde den sunket til 3,5 prosent. Norge har relativt små lønnsforskjeller mellom ledere og arbeidere, mellom høyt- og lavtutdannede, men store mellom privat og offentlig sektor. En jurist får 15 millioner lavere livslønn ved å velge «gal» sektor. Og hva med fordelingen av formue? Det er jo den som skaper frihet og trygghet for husholdningene. Den minst formuende halvparten av befolkningen råder over mindre enn 4 prosent av bankinnskudd og verdipapirer. En ubetydelig forskjell?

MEN PENGER ER IKKE ALT. «Personlig» kapital er blitt stadig viktigere i kunnskapssamfunnet: kompetanse, dannelse, språk, selvtillit. Fafo avlivet myten om forskjells-Norge som en aperitiff til sin årlige, prestisjetunge sommerfest, en fest Fafo-gründer Gudmund Hernes har kalt «en turnering i replikkens kunst». Vi vet litt om hvordan slike talegaver er fordelt. En vaskehjelp eller bilselger ville følt seg fattigere her enn på fest hos Petter Stordalen. De ville også hatt betydeligere dårlige helse og lavere forventet levealder enn eliten rundt dem. Og sånn kunne vi fortsette. Vi kunne snakke om rekruttering til utdanning, om sosiogeografiske skiller, om små forskjeller som gjør stor forskjell for de som har minst. I Oslo mister sosialklienter boligen sin fordi

satsene har stått stille de siste fire årene. «Det kan virke søkt å argumentere for at likheten består når noen er blitt mye rikere enn andre,» innrømmer Fafo. Det er vi enige i, spesielt når denne gavepakken til våre politikere kommer fra en av våre mest troverdige forskningsinstitusjoner, med støtte fra fagbevegelsen. Nå kan valgkampen fortsette uten

mer forskjellsmas. Det passer nok høyresiden. Og de rød-grønne behøver ikke lenger late som de prioriterer utjevning eller har en fattigdomspolitikk som fungerer. Det holder å vise at man forsøker og forsøker. Og slik går nu dagan i likhetslandet.