Bot uten bedring

Trangen til selvransakelse er for tida sterk i Den norske kirke. Kirkens organer og ledere ber om tilgivelse og maner til bot og bedring overfor minoritetsgrupper som Kirken tidligere har begått overgrep mot. Men overfor de homofile fortsetter Kirken sin undertrykking, til tross for at disse trygler Kirken om likeverdig behandling.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

På Kirkemøtet i 1997 ble samene bedt om unnskyldning for Kirkens rolle i fornorskningspolitikken og overgrepene den førte til overfor samene. På fjorårets Kirkemøte fikk taterne og sigøynerne en tilsvarende unnskyldning for hva Kirken har gjort, og for hva den ikke har gjort, overfor disse minoritetsgruppene. Da biskop Gunnar Stålsett sist søndag prekte under 90-årsjubileet til den tyskspråklige menigheten i Norge, bad han krigsbarn med tysk far og norsk mor om unnskyldning for Kirkens overgrep og unnlatelsessynder, og forskutterte en ny botsgang fra Kirkens organer.

  • Et fellestrekk for gruppene Kirken nå ber om tilgivelse og inviterer til forsoningsgudstjenester, er at de var stigmatisert og hadde lav selvfølelse, og derfor var uten evne til å stå imot storsamfunnets og Kirkens overgrep da de skjedde. Slik har også de homofiles situasjon vært. Men blant den seksuelle minoriteten har selvfølelsen og stoltheten vokst mens undertrykkingen har pågått, og de homofile har lenge dundret på Kirkens dør og tryglet om å bli anerkjent og inkludert. De har gitt Kirken muligheten til å stanse undertrykkingen parallelt med at samfunnet endrer syn på homofili, men deres tilbud om forsoning er blitt avvist.
  • Tvert imot langpiner Kirken de homofile. I snart 40 år har de vært «en sak» i kirkelige organer. På 60-tallet anså biskopene homofili som en nervøs lidelse som var unndratt en etisk vurdering, og personer med homofil legning ble formanet til å tøyle sine lyster. På 70-tallet godtok biskopene at kristne kunne ha en homofil legning, men mente det var i strid med Guds ord å leve den ut.
  • Nå mot slutten av 90-tallet stemples ikke lenger homofil kjærlighet direkte som synd. Men slike parforhold får ikke Kirkens velsignelse, og noen av biskopene åpner for at homofile kan bli helbredet ved bønn. Mennesker som lever homofilt kan få være organister eller klokkere, vel å merke hvis det lokale menighetsrådet aksepterer det, men aldri prester eller diakoner. De homofile inviteres til Kirken, men ved alterringen møter de en knyttet neve. Bare om de lover evig sølibat, slipper de dit inn. Av en stor gruppe mennesker forlanger Kirken at de må undertrykke sin seksualitet og sitt kjærlighetsbehov for å bli fullverdige medlemmer av det kristne fellesskapet.
  • For oss utenforstående er den teologiske logikken ikke til å begripe. Kirkens menn tolker ikke Bibelen bokstavtro, men påvirket av sin kunnskap om vitenskap og samfunn. I tur og orden har slaveriet blitt fordømt, den evige ild forsvunnet fra helvete, kvinner fått bli prester, gjengifte blitt tillatt. Hvorfor bruke flere tiår på å bestemme seg for at noen 2000 år gamle vers ikke lenger skal styre Kirkens behandling av homofile?
  • I sin aftenbønn ber nok Rosemarie Køhn om styrke til å takle rabalderet som vil komme når hun mandag offentliggjør om Siri Sunde får fortsette som prest. Lar Køhn den homofilt samboende Sunde få beholde kappe og krage, er det duket for kirkestrid. Da forenes de som mener homofili er synd med dem som av hensyn til den såkalte kirkelige enhet faller de homofile i ryggen. På Kirkens grunnplan er det kanskje mange som ønsker å ta et realt oppgjør med kirkens undertrykking, men blant prester og tillitsvalgte er det få. Da Kirkemøtet behandlet homofiles plass i Kirken, var det 11 av 81 delegater.
  • For tyskerbarn og etniske minoriteter som selv eller i foreldregenerasjonen har opplevd stigmatisering og overgrep, gjør Kirkens bønn om tilgivelse ganske sikkert godt. Men biskop Stålsetts og Kirkemøtets hyllest til menneskeverdet og menneskerettighetene har en falsk undertone så lenge de homofile blir behandlet som annenrangs mennesker.