- Bra at jeg blir slaktet

NOREFJELL (Dagbladet): Det er den samme gamle historien: kritikerslakt og publikumssuksess. Etter 14 dager av sin utstilling i Moss har maleren Anders Kjær solgt bilder for én million kroner. Det bør holde til å få et par gater oppkalt etter seg og til statue på Solli plass i Oslo, mener kunstneren.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

- Folk sier til meg: «Hva skulle du ha gjort nå for å provosere med kunsten som du gjorde med pornobildene på 80-tallet. Herje med Kristus på korset, bruke pedofile motiver eller hva?» Men herregud, sier jeg, se hva jeg gjør. Det er jo mer enn nok at jeg maler norske landskap.

Den 56-bilder store utstillingen «Maleri 1991- 1997» på Galleri Brandstrup i Moss har fått kritikerne til å gå på vandring etter sterke nok ord til å dekke sine frustrasjoner. I alle fall i Aftenposten og Dagbladet. «Kjær provoserer med sin insistering på «følte» malerier,» mente Dagbladets Wenche Volle.

Ingen nød

«Tyttebærene» står tett i Galleri Brandstrup. De små, røde klistremerkene ved siden av bildet som viser at kunsten er solgt. Priser på mellom 50000 og 70000 kroner per bilde har ikke skremt publikum. De vil ha sin Kjær. Likningssjefen i Nore kommune må gjerne dirre av lyst ved denne lesning. Men ikke kunstneren selv.

- Når galleriet og skattevesenet har fått sitt, og jeg har fått kjøpt inn nytt utstyr, sitter jeg tilbake med en årslønn på 25 kroner.

Nå ja. Kjær og hans designerkone Tove lider ingen materiell nød i sitt svært vakre hjem ved Krøderens bredd. Bygd i 1911, ikke av Kjær selv om det kan virke som han har hengt med en stund, men som skolestue. Nå sitter han der og nærmest nyter spranget mellom kritikere og publikum.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Dyp Kjær

- Å bli miskjent er min geskjeft. Det har jeg blitt siden dag én i norsk kulturliv. Jeg har vært en outsider og gått mot strømmen. Fordelen ved å gå motstrøms er at jeg ikke blir en død laks.

- Litt pussig at det har blitt slik. Alle liker jo å bli elsket. Da jeg var ung, var jeg en blid fyr som søkte lyset og unngikk smerte.

Anders Kjær er full av én-linjere. Bygd opp naturligvis rundt lengre resonnementer, men like fullt er han bekymret over avisfolks evner til å plukke essenser og slutninger.

- Dere får skrive hva dere vil. Men av og til ser det ut til at jeg bare pjatter. Det ser ut som jeg har havnet i den der Vebjørn Sand- og Ferdinand Finne-«bagen». Men den blir for drøy, altså, sier han med en latter, tydelig rystet.

Så for å gardere seg mot å virke grunn gir Anders Kjær oss sine seks teser om samtidskunsten.

Fariseere

Jo da, en raring er han. En raring som serverer usannsynlig gode lefser. Selv innrømmer han uten problemer outsider-stemplet.

- Det er min forkvaklede oppvekst. Far var en bohemtype, og vi flyttet mye rundt. Jeg gikk på sju folkeskoler. Den der gruppefølelsen har jeg aldri vært en del av. Jeg har alltid likt å gjøre ting på min egen måte.

Problemet er at andre mener noe annet enn Anders Kjær.

- Det virker som om vi i Norge har en liten klubb av kuratorer, kritikere, samlere og museumsfolk med fariseiske holdninger som legger seg opp i hva som er riktig. Når du går utenfor deres rammer og tar deg litt til rette på ditt eget vis, kommer de og gjør klart for deg at det er de som vet hva som er best.

Natur er nifst

Men Kjær sier det ikke ligger for ham å sutre. Han er allerede godt i gang med en ny utstilling. Det blir Bergen og Galleri Bouhlou til høsten. Også der blir det norsk landskap. Han vil ikke høre på kritikerne og vender stadig tilbake til det kjente tema. Kjær er omgitt av naturen her oppe ved Norefjell.

- Hvorfor skal jeg ikke male natur? Dette er jo det offentlige rom vi lever i. Det er her jeg er. Det er kanskje lett å si «drit i naturlandskap» om du bor midt i Chicago. Men jeg bor ikke midt i Chicago.

Det kan være like mye røffe saker på Norefjell som i Midtvestens bakgater.

- Naturen er et skummelt sted. Rekreasjonssted? Bare tull. Det er ikke noe forsonende ved naturen. Der ute ser du deg selv helt klart, får aldri noen bekreftelse fra andre hvem du er. Du skal være sterk for å klare deg. Selv foretrekker jeg å ha med meg noen. Ellers blir det nesten for nifst.

Åpenbaring

- Hvordan oppdaget du kunsten i naturen?

- Ganske snålt egentlig. Det kom i en form av åpenbaring. For noen år siden kjørte jeg bil utover mot Høvikodden i Bærum. De spilte «Valdresmarsjen» på radioen, og vårsola hang lavt over Sandvika. Plutselig sto alt helt klart for meg. Klart som blekk. Jeg så mine egne røtter, hva jeg hadde vært på søking etter i alle disse årene. Med åpenbaringen fikk jeg en helt ny vinkling på det jeg hadde jobbet med i lang tid.

Men det skal man altså ikke ha noe av.

- Jeg skjønner ikke hvorfor det blir slik motbør fra kunstmiljøet. Det bare blir slik, sier Kjær, før han legger til:

- Men det er jo bra da at jeg får dårlig kritikk. Så får folk noe å glede seg over. Jeg har nok lettet sosionomenes arbeid betraktelig på mange områder.