Brad Pitt vet hva han skyter etter

Nylig avsluttet Brad Pitt innspillingen av filmen "The Devil's Own", en rolle som krevde en bred, irsk aksent. -Aksenter er mye arbeid for meg, jeg er ikke så flink til slikt, sa den blonde sexbomben da vi møtte ham i New York forrige uke. - Jeg har ikke tenkt så mye på det, men det er klart at et pent utseende åpner dører for deg. Det kan jeg ikke nekte for. Men det er ikke det som gjør at du holder deg innenfor døren.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

I filmen "The Devil's Own" spiller Brad Pitt en IRA-frontfigur som reiser til New York for å hente hjem en last med strategiske raketter til Belfast.

Du leste riktig, gullgutten Brad som IRA-terrorist. I Hollywood er alt mulig, selv å plassere en blond, billedskjønn og solbrun gutt fra tjukkeste bondelandet i Oklahoma i en slik rolle. Og aksenten er han stolt av.

- Jeg begynte å jobbe med en pedagog en god måned før innspillingen begynte, sier han og forteller at han reiste til Belfast flere ganger, så masse dokumentarfilmer, snakket med "alle" som visste noe om konflikten, leste alt han kom over av litteratur - uten å skjønne så mye mer av den grunn.

- Til slutt var jeg overrasket over hvor komplisert denne konflikten er, sier han overraskende ærlig.

Han er kanskje blond og deilig, men så dum at han forsøker å framstille seg sjøl som en ekspert på Nord-Irland-problemet er han ikke.

Alt han har gjort i forbindelse med "The Devil's Own" har likevel ikke vært like smart. For eksempel var det neppe særlig lurt å fortelle en journalist fra magasinet Newsweek at han mente "The Devils Own" var intet mindre enn "et uansvarlig stykke film", og at han ønsket han aldri hadde latt seg involvere i prosjektet. Filmselskapet svarte at han gjerne måtte trekke seg - såfremt han betalte de 63 millionene dollar som allerede var brukt på filmen.

Men det er lenge siden, når Pitt nå møter verdenspressen er han smørblid og ser både uthvilt og avslappet ut. Frisyren er ny og de lange lokkene er blondere enn på lenge. Huden er lys brun og han har et par-tre dager langt fippskjegg ytterst på den markerte kjaken. Når han smiler avslører han en perfekt rekke hvite tenner og øynene er klare og blå.

Alt dette har vi sett før i flotte farger på lerretet. Likevel er det noe som skiller film-Brad fra mennesket av kjøtt og blod som sitter foran oss: Størrelsen. "Liten og nett" er en langt riktigere beskrivelse enn "kraftig og ruvende". Ører, nese, hender og føtter - alt er påfallende smått og skjørt; ja, nesten dukkeaktig.

Likevel har Pitt aldri hatt ry for å være noen pyse. I følge et intervju med hans mor var tenåringsutgaven av Brad like ofte bråkmaker som hjerteknuser. Det resulterte flere ganger i utvisning fra skolen og slåsskamper på fest. Han sloss ikke lenger, og har nå som før et naturlig forhold til skytevåpen.

- Jeg vokste opp med det. Det er annerledes her enn i Europa. Vårt land er nærmest tuftet på skytevåpen. Der jeg vokste opp er det et slags overgangsrite å få sitt første luftgevær, sin første rifle og sin første hagle. Min far lærte meg hva jeg skulle og hva jeg ikke skulle sikte og skyte på. Man får respekt for skytevåpen i stedet for å opptre uansvarlig med dem.

Men bortsett fra under filminnspillinger er det skjelden han trykker på avtrekkeren.

- Nei, jeg jakter ikke og bruker dem ikke når jeg går på postkontoret, sier han.

Brad Pitt ble født i tjukkeste Oklahoma. Hans far drev et lastebilselskap og hans mor jobbet som lærer. Etter noen år på University of Missouri (hvor han studerte journalistikk), lokket Hollywood. I likhet med de aller fleste som reiser vestover med drømmer om rikdom og berømmelse, tok han strøjobber mens han ventet på det store gjennombruddet. ’En jobb innebar blant annet i å kjøre strippere til og fra jobber, en annen var å lokke kunder til en fastfood-restaurant. Ingen av jobbene fikk han på grunn av sitt billedskjønne ytre, arbeidsdagen som fastfood-lokkemat tilbragte han inni et heldekkende kyllingkostyme.

I motsetning til de fleste andre som reiser til Hollywood, opplevde Pitt ganske fort gjennombruddet. Etter et par gjesteroller i TV-serier, en Levis-reklame og et par forglemmelige filmer, entret han dagdrømmene til millioner av kvinner via filmen "Thelma og Louise". Siden fulgte bl.a. "Der elven renner" ("A River Runs Through It"), "En vampyrs bekjennelser" ("Interview With the Vampire"), "Legends of the Fall", "Seven", "Twelve Monkeys", "Sleepers" og nå altså "The Devils Own". Han er spesielt stolt av sin rolle som sprøyte gal rikmannsønn i framtidsvisjonen "Twelve Monkeys", en innsats som resulterte i en Oscar-nominasjon i fjor. Og selv om han var svært fornøyd med "Seven", er ikke en kveld foran videoen med en stabel Brad Pitt-filmer hans versjon av den perfekte hjemmekveld.

- Jeg har ikke for vane å se mine gamle filmer. Det har hendt, men sjelden. Når du først er ferdig med en film og fått den erfaringen det medfører, er det ikke så interessant å se dem på nytt, sier han.

Men det må da være noen av filmene han er mer fornøyd med enn andre? Pitt tenker seg om lenge og vel.

- Alle har vært forskjellige og alle har vært gjort av ulike årsaker. Noen har vært morsommere enn andre å lage. Jeg hadde det virkelig moro under innspillingen av "Seven". Jeg vet det høres morbid ut, men det var virkelig moro. Og forresten, hvor seriøst skal man egentlig ta noe slikt?

Pitt fattet interesse for "The Devil's Own" for åtte år siden, men IRA-dramaet ble lenge oppfattet som for risikabelt for Hollywood. Først da Brad hadde rykket opp i filmbyens førstedivisjon, og Harrison Ford takket ja til å spille mot ham, ble det fart i sakene. Mens Pitt med "The Devil's Own" forsøker å utvide sitt reportoar som skuespiller, spiller Ford som vanlig den gode, rettskafne og firkanta amerikaneren, en slags 90-tallsutgave av John Wayne.

Pitt, som påstår han er en stor fan av Harrison Ford, var overlykkelig da Ford takket ja til rollen som irskættet politimann som uten vitende innlosjerer terroristen Pitt i sitt hjem. Hardnakket påstås det at Pitt ikke var like lykkelig da Ford ønsket å forandre manus, bl.a. for å gjøre sin rolle større, viktigere og mer sentral. En rekke bearbeidelser og forsinkelser fulgte, pressen kastet seg over historien og vi fikk nok en saftig stjernefeide. Pitt avviser kontant.

- Det jeg henviste til i min uttalelse til Newsweek var en situasjon vi hadde før vi begynte innspillingen, sier han. Han sier han var redd filmen ikke ville vise tilstrekkelig respekt overfor de involverte, folk som har mistet venner, brødre, fedre og sønner i virkeligheten.

- Jeg vet at det kom mange rapporter som handlet om oppblåste egoer og vanskeligheter under innspillingen, men de stemmer ikke med virkeligheten, sier han.

Privatlivet til Brad Pitt er etterhvert blitt en velpublisert solskinnshistorie. Hans forlovelse med Gwyneth Paltrow er dokumentert i tekst og bilder over hele verden, noen av bildene av det mindre hyggelige slaget. En billedserie av en splitter naken Pitt som koser seg sammen med Paltrow kunne han vært foruten. Men at han i det hele tatt angrer på at han har ofret privatlivet for karrieren vil han ikke høre snakk om.

- Hør her, hvis jeg noen gang hadde tenkt noe slikt hadde jeg rett og slett sluttet med dette. Det er dager som er vanskeligere enn andre, men jeg kan ikke klage på noe jeg har valgt selv, sier han.

Klaging og sutring er heller ikke ord folk som kjenner stjernen vil bruke om ham. Tidligere medspillere og regissører bruker heller ord som nysjerrighet, kunnskapsappetitt og entusiasme for å beskrive hans personlighet. Og hardt arbeid, bl.a. med aksenter. "Syv dager i Tibet" heter filmen han holder på å spille inn nå, i den spiller han en tysk-østerriker - med tilhørende aksent.

- Nei, nei, sier han og ler høyt. - Jeg tar ikke sikte på å bli en mannelig Meryl Streep.

Så tenker han seg om og smiler bredt. - Det er forresten ikke noen dum idé.

"The Devil's Own" får norsk premiere i løpet av april.