Brannen på Brandbu

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon
  • Abdul Majid og sønnen Omar orker ikke lenger å drive kiosken sin på Brandbu. Da kiosken ble satt fyr på, ga de opp. Fjorten ganger i løpet av to måneder er kiosken blitt utsatt for hærverk. Far og sønn synes det de er utsatt for er forferdelig urettferdig. De skjønner ikke hva de har gjort galt, sier de. De har ikke gjort noe galt. De er bare født i Pakistan. Det er norsk bygderasisme som nå jager dem vekk fra Brandbu.
  • Hver dag finner internasjonale etterforskere nye lik i Kosovo. Sivile albanere, barn, kvinner og eldre, er slaktet ned. Der, i Europa, avdekkes nå et av vår tids verste massemyrderier, en bevisst og systematisk etnisk rensing.
  • I skyggen av dette finnes det noen i Norge, på Brandbu, som tar seg tid til å bryte seg inn i en kiosk, male hakekors på døra og fylle låsene med lim. Abdul Majid og sønnen hans er ikke i tvil om at hærverket er rasistisk motivert. Når noen roper «jævla svarting» opp i ansiktet ditt, er det lett å trekke den konklusjonen. For bare noen måneder siden ropte ungdommer i Sogndal «drep negeren» etter en 17 år gammel gutt, bare fordi han var mørk i huden. Etterpå ble han funnet druknet.
  • Kronprins Haakon har uttalt at han vil gjøre en innsats mot rasisme. Han erfarte under sitt studieopphold i USA at det er mulig for mennesker å leve sammen i fordragelighet ved å tolerere et økende mangfold når det gjelder bakgrunn, røtter, kultur, religion og hudfarge. Nå har ikke USA på noen måte kvittet seg med rasismen. Det har heller ikke Sverige, Tyskland eller Norge.
  • Men kronprinsens uttalelser understreker problemet for framtida. Våre moderne samfunn vil bli enda mer sammensatt enn de er i dag. Utfordringen blir å tolerere forskjeller og mangfold, ikke å kreve at andre skal bli lik oss. Ingen kan stille seg likegyldig til massakrene i Kosovo. Det bør vi heller ikke gjøre til kioskbrannen på Brandbu.