Brasil til venstre

«Lula» vant ikke presidentstolen i Brasilia i første valgomgang, og utfallet av andre omgang er ikke gitt, men Brasil har tatt et historisk steg til venstre.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

TILHENGERNE av Luis Ignacio da Silva, best kjent som «Lula», har saktens god grunn til å juble etter hans overbevisende seier i første omgang av presidentvalget i Brasil søndag. Etter tre nederlag på rad var han like ved å få like mange stemmer som de tre motstanderne. For den tidligere metallarbeideren og fagforeningslederen og for Arbeidernes parti (PT) er dette nesten utrolig. Men når hans tilhengere over hele det enorme landet feirer, kan det nok spores enkelte nervøse dansetrinn. Utfallet av andre omgang 27. oktober kan ende med en ny skuffelse.

Enkel logikk gir ikke Lula noen grunn til bekymring. Han fikk dobbelt så mange stemmer som sin sterkeste utfordrer, tidligere helseminister José Serra. Serra er sosialdemokrat og støttes av sittende president Fernando Henrique Cardoso. De to andre utfordrerne hører, hver på sin måte, hjemme til sentrum- venstre på skalaen, og deres velgere kan i andre omgang gå til Lula.

MEN I EN REIN TVEKAMP mot Lula trenger ikke Serra vokte seg for angrep i ryggen fra andre. Det gir den ganske fargeløse Serra nye tre uker til å meisle ut en politisk profil som velgerne hittil har hatt vanskelig for å øyne i en valgkamp som for de fleste har vært «Lula mot røkla». Med de to andre ute av kampen kan det bli lettere for velgerne å se hvilke to veivalg Brasil står foran. Men da må Serra oppvise evner som hittil har vært usynlige.

Lula er derimot godt synlig. Han hylles like mye som han er omstridt. Det er det fattige Brasil som gir ham sine stemmer, de som føler seg som taperne i det siste tiårets markedsøkonomiske utvikling. De ser med skrekk mot nabolandet Argentina, som en gang ble rost som den flinkeste eleven i klassen i fagene frie markedskrefter og privatisering, og nå er landet konkurs og de fattige fattigere og mer tallrike enn noensinne. Hva Lula, dersom han blir president, kan utrette for de fattige når det kommer til stykket, er imidlertid usikkert.

PÅ BØRSEN I SCO PAULO og i internasjonale finanskretser er da Silva utpekt som «markedskreftenes skrekk». Der i gården har man lenge spådd en «økonomisk dommedag» for Brasil dersom han skulle vinne. Men dermed har de i stort monn skapt ris til egen bak. I kjølvannet av krisa i Argentina har Brasils valuta, real, falt med 37 prosent i år. I Sco Paulo har børsen på samme tid falt med over 30 prosent. Først de siste ukene har det tydeligvis gått opp for store deler av forretningslivet at de kan måtte leve med president Lula.

PENGEFONDET måtte nylig gripe inn og gi Brasil den største økonomiske hjelpepakken i historien på 30 milliarder dollar. Den slags har USAs regjering, som dominerer Pengefondet, tidligere motsatt seg. Skulle imidlertid Brasil ikke klare å betale på den astronomiske gjelda, som nå er oppe i ufattelige 330 milliarder dollar, og gå konkurs som Argentina, er følgene for Latin-Amerika og resten av verden knapt til å tenke på.

Men Pengefondet utbetalte hjelpen på en måte som mest av alt liknet på utpressing. 20 prosent ble utbetalt straks, mens 80 prosent skulle utbetales etter valget, dersom den neste presidenten fører en «fornuftig» økonomisk politikk. Finansfyrsten George Soros uttalte at brasilianerne måtte forstå at de ikke velger sin president aleine, for markedskreftene og Wall Street har også et ord med i laget. En rasende president Cardoso måtte be folk ta til vettet. De usynlige markedskreftene hadde - igjen - i uforstand «stemt» på Lula.

MEN LULA HAR forsikret Pengefondet og andre om at han ikke vil gjøre noen drastiske endringer i den økonomiske politikken dersom han blir valgt. Han har fått med seg en del kjente forretningsfolk og lagt stor vekt på å få et godt forhold til industrien. Som visepresidentkandidat har han med seg José Alencar, som er en av Brasils rikeste personer. Men Lula mistenkes for å ville beskytte brasiliansk industri mot utenlandsk konkurranse for å skape flere arbeidsplasser innenlands, og det klinger dårlig i de internasjonale markedene og i Washington.

Uansett er det veldig langt tilbake til streikelederen Lula som sto i spissen for det mektige Metallarbeiderforbundet i militærdiktaturets siste dager. Arbeidernes parti (PT) er ikke noe revolusjonært parti som da det ble grunnlagt. I dag kan det likne mest på Sosialistisk Venstreparti i Norge. Og Lula vet godt at han ikke har mye økonomisk armslag dersom han skal unngå å føre Brasil rett i grøfta. Han blir nødt til å skuffe en del av sin nå så store velgerskare.

SERRA FÅR LIKE trange rammer dersom han skulle bli valgt, men så er han altså den som vil videreføre politikken fra Cardoso. Det blir imidlertid heller ikke enkelt, for de økonomiske rammene er endret.

Uansett utfall i andre omgang tar Brasil under Lula eller Serra et steg til venstre. Sosialdemokraten Cardoso så det som nødvendig å inngå et politisk samarbeid med høyresida for å kunne gjennomføre nødvendige økonomiske reformer. Uansett hvem som nå vinner, får Brasil temmelig sikkert en regjeringskoalisjon av venstre og sentrum. Det er et klart historisk skifte til venstre. Dermed samles igjen de kreftene som kjempet mot militærdiktaturet på 70- og 80-tallet. Med Brasils tyngde vil dette skiftet merkes over hele Latin-Amerika.