Breaking news

Tv-journalisten Barbara Walters har møtt alle USAs største fiender med et medfølende smil

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Hun har kjørt speedbåt over Grisebukta med Fidel Castro. Landet midt i et mørklagt Bagdad for å møte Saddam Hussein. Muammar Gadhafi inviterte henne inn til seg i ørkenteltet, der hun for øvrig bekymret seg for om den rosa drakten hennes ville farge-kræsje med generalens grønne skjorte. Barbara Walters er verken politiker, diplomat eller fredsmekler, likevel har verdens herskere åpnet døra og sluppet henne inn.

WALTERS ER DRONNINGEN av TV-intervjuet i USA. Hun var den første ankerkvinnen på amerikanske nyhetssendinger, og første kvinnelige programleder i det berømte morgenprogrammet «Today» i 1974. Når hun nå gir ut sine memoarer, på størrelse med en presidents (612 sider) er bildetekstene alene en hel fortelling om en kvinne som har skrevet historie, og levd med Historien, natt som dag: «Dans med president Ford i Det hvite hus», «Trening med Arnold Schwarzenegger», «Henry Kissinger og meg, når jeg ikke intervjuet ham».

WALTERS BESKRIVER et liv der kontakter betyr alt og der hun systematisk har jobbet seg gjennom Washingtons maktkorridorer og Hollywoods selskapsliv. Eller var det omvendt? Journalisten Walters ble de kjente intervjuobjektenes beste venn, og fikk betale for det med skarp kritikk fra kolleger. Men ingen har som hun fått store menn og kvinner til å snakke fritt med sine åpne, direkte og utsøkt vennlige spørsmål. Selv mener hun at hennes største scoop var intervjuet med Monica Lewinsky, der hun åpnet med å spørre om hvorfor den unge aspiranten viste presidenten undertøyet sitt første gang de var alene. Walters demonstrerer i boka sin intervjuteknikk ved å forklare hvordan man bør og ikke bør snakke til en morder: «Hvordan kunne du være slik et monster?», er feil spørsmål. «Enkelte vil kalle deg et monster. Hva er din reaksjon på dette?» er riktig. Hun fikk kritikk da hun intervjuet John Lennons morder med denne metoden, men forsvarte seg med at TV-sendingen ikke akkurat rehabiliterte mannens rykte.

ER DET EN fordel eller en ulempe å være kvinne i den mannsdominerte TV-bransjen? Begge deler, skriver Walters. Hun framstår som forbilledlig oppdatert, fryktløs og med en utsøkt sans for timing – men også med en forkjærlighet for forførelse, medfølelse og tradisjonell kvinnelist, brukt som journalistisk metode. Et sted bemerker hun forbløffet at Fidel Castro «ikke la an på meg i det hele tatt». Men forførelseskunster fører ikke alltid fram: Barbara Walters flørtet med Richard Nixon gjennom fire år med endeløse middager i Det hvite hus og besvarte hans nattlige telefonoppringninger, bare for å oppleve at han ga det store Watergate-intervjuet til David Frost.

DE SENERE ÅRA har Walters, nå i 70-åra, laget flest såkalte Specials, særlig rundt Oscar-utdelingene. Hun sukker over at de vanskeligste intervjuobjektene har vært filmstjerner, med mindre enn lite på hjertet. Mel Gibson og Warren Beatty var verstinger, bare slått av tidligere presidentkandidat Al Gore. Da Walters lokket, lurte og lirket for å få ham til å uttrykke hva han følte da valgseieren nærmest ble stjålet fra ham i Florida, satt han bare der, stum. Omsider sa han: You win some, you lose some, altså at det går opp og ned her i livet. Da pakket Barbara Walters sakene sine og gikk.