Breivik skal ikke få påvirke hva vi husker

Han får fortelle fordi han skal dømmes, skriver Andreas Wiese.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

I dag ettermiddag forklarte Breivik seg om drapene på Utøya. Dersom det var mulig å spore noen følelser hos ham var det kanskje sport av forventningsfullhet. Det virket som han hadde lyst til å fortelle om sine drap.

I fjor sto Breivik alene ansvarlig for mer enn to tredjedeler av alle drap utført i Norge. I Breiviks verden er det som slikt er en prestasjon. Han sier med flat stemme at det var grusomt, men for ham er grusomt blant fremmedordene. Han skjønner det ikke.

Breivik husket mye, men ikke alt. Det er smertefullt å høre når han husker, det er smertefullt å høre når han har glemt eller fortrengt. Det er nær utålelig å måtte holde ut måten han snakker om det som skjedde. Det er ikke til å forestille seg hvordan det må være for dem som har mistet sine nære.

Så er det heller ikke Breivik som skal ivareta hukommelsen eller på noen måte få lov til definere hva som skjedde. Det skal være irrelevant for alt annet enn Breiviks dom hva Breivik husker eller ikke husker.

De døde skal minnes for all sine varme, for sitt engasjement, sin kjærlighet og sin livsglede, for hele sin menneskelighet. For sin absolutte uerstattelighet. For alt som er uforståelig og fremmed for Breivik.   

To situasjoner sitter igjen etter en tung dag i retten. De er ikke av de mest grusomme, men de bringer glimt av Breiviks landskap.

Det ene er hans stadig gjentatte forklaring om at han under sin massakre var i et «fight or flight»-modus. Han måtte slåss eller flykte. Men det var jo ikke han som var i fare. Det var han som gikk rundt og jaktet og drepte forsvarsløs ungdom.

ALDRI UT: Anders Behring Breivik skal aldri ut igjen, men han lever og skal leve fordi det ikke er hans verdier som styrer dette landet. Foto: Bjørn Langsem
ALDRI UT: Anders Behring Breivik skal aldri ut igjen, men han lever og skal leve fordi det ikke er hans verdier som styrer dette landet. Foto: Bjørn Langsem Vis mer

Ingen truet ham. Han var livsfarlig for alle rundt seg. Det var slik han hadde planlagt det. Han hadde funnet fram til et mål der ungdommen hadde liten ingen mulighet for å forsvare seg mot en tungt bevæpnet drapsmann uten hemninger.

Breivik overfører sin aggresjon på andre. Han påberoper seg å være i den livsfare han utsetter andre for. Han har ingen ekte følelser for andre, men oppleves som sårbar for for den minste krenkelse for andre.

Den andre episoden var der han avbrøt en utspørring for å få sagt noe som var viktig for ham. Noen hadde hevdet at han hadde smilt og ledd under massakren på Utøya. Det var en løgn som hadde spredd seg om ham, mente Breivik. Han visste at han ikke hadde smilt eller ledd, så det kunne han avkrefte. Han var sikker, derfor var det en løgn.

Men aktor hadde innvendinger. Breivik hadde jo nettopp forklart at han ikke husket alt fra Utøya. Det var perioder og situasjoner han ikke hadde noe minne fra. Hvordan kunne han da vite at han ikke hadde smilt eller ledd? Breivik hadde ikke noe svar.

Slik er Breiviks logikk. Det tar kort tid før han bare vet at han har rett. Og når han har rett, er de andre løgnere som sprer falske rykter om ham. Han evner ikke å kritisk vurdere seg selv utenfra. Han evner ikke å se andre mennesker. Da er han fullstendig ute av stand til å ta noe annet perspektiv enn sitt eget svært smalvinklede.

Alle som var i retten ser at Breivik fortsatt er livsfarlig. Han skal aldri ut igjen, men han lever og skal leve fordi det ikke er hans verdier som styrer dette landet.

Jeg håper han bruker resten av sitt liv til å erkjenne at han ikke oppnådde noe som helst. Ingenting annet enn å forårsake savn, tap og dyp sorg. 

Vis mer