GLISTE: Dette bildet av Breivik er tatt fra en tidligere dag i  tingretten. Men også i dag smilte Breivik. Han smilte da et vitne omtalte ham som «den dusten». Han smilte også da Ylva (15) fortalte sin sterke historie. Foto: Bjørn Langsem
GLISTE: Dette bildet av Breivik er tatt fra en tidligere dag i tingretten. Men også i dag smilte Breivik. Han smilte da et vitne omtalte ham som «den dusten». Han smilte også da Ylva (15) fortalte sin sterke historie. Foto: Bjørn LangsemVis mer

Breivik smiler

Men smilet minner om et arr.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Da Breivik kom til Pumpehuset var han rolig. Han ga seg ut for å være politi. Da en spurte om han kunne bevise det, ble han irritert. Han begynte å skyte. En jente. En gutt. En jente som ba om nåde. Så skjøt han Andrine (17). Såret lå hun i vannet og så ham rolig skyte flere rundt pumpehuset. På kort hold. Med flere skudd. Så siktet Breivik på Andrine igjen. Og smilte.

I tingretten i dag smilte også Breivik. Han smilte da et vitne omtalte ham som «den dusten». Han smilte også da Ylva (15) fortalte retten -Vi har betalt en pris for demokratiet, og vi har vunnet. Ylva var fjorten år da Breivik skjøt henne. Han skjøt henne først to ganger. Så kom han tilbake, siktet og skjøt henne to ganger til. Det er feigt, slo Ylva fast etter vitnemålet.

Det er vanskelig å beskrive hva Breivik faktisk har gjort. Snakker man om hvor feigt og ynkelig det er å skyte barn, er det som det skulle være greiere å skyte våpenløse voksne.

Snakker vi om hvor brutalt og ynkelig det er å skyte flyktende mennesker i ryggen, er det som det skulle være et hakk bedre å skyte dem i ansiktet. Og prøver vi å forestile oss hva det vil si å drepe menneske etter menneske der de ligger på bakken, forsvarsløse, ser vi bare inn i mørket.  

Breivik gjorde det, alt sammen. Han var rolig og fattet, når han da ikke smilte eller kom med gledesutbrudd. Slik han nå også sitter helt rolig i retten, helt uten tegn på følelser der vitne etter vitne beskriver hva han har gjort. Når han da ikke smiler.

Men det finnes vitner som så, og som husker. På Utøya smilte Breivik og siktet på Andrine. Da kaster en venn seg foran henne, mellom henne og Breiviks kuler. Han ofrer seg. Han redder henne. Hans foreldre kan gjennom sin bistandsadvokat fortelle at de kjenner igjen sin sønn. Det var slik han var.

Og nå er Henrik Rasmussen borte. Jeg håper bare at vi husker ham. Helst lenge etter at Breivik er glemt.

Men Ylva lever, selv med fire skuddsår. Og Andrine lever, selv om kulefragmenter fortsatt sitter i ansiktet hennes, selv om hun har en kule så nær ryggmargen at den ikke kan opereres ut. Svært levende er også vitnet som forklarer forsvarer Lippestad at hun ikke var så opptatt av å beregne avstanden mellom henne og Breivik, hun var travelt opptatt med å berge livet.

Nå vitner de alle etter beste evne, forteller så klart de kan hva de så og opplevde, der de fløt mellom liv og død. Slik sikrer de vårt rettsvesen. Slik hedrer de sine døde venner.

Som Ylva sa det: De bærer sine arr, om ikke med stolthet, så med verdighet. Men det er arr.