FREMDELES ISKALD: Anders Behring Breivik hadde ikke dempet seg i løpet av helga, og fortsatte i dag sin forklaring i Oslo tingrett.  Foto: Bjørn Langsem / Dagbladet.
FREMDELES ISKALD: Anders Behring Breivik hadde ikke dempet seg i løpet av helga, og fortsatte i dag sin forklaring i Oslo tingrett. Foto: Bjørn Langsem / Dagbladet.Vis mer

Breivik vil for all del bli sett. Men ikke som latterlig

Det er Breiviks opplevelse av lavmål

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Når retten ble satt på mandag morgen var vi rett tilbake i Breiviks kalde verden. For mange  av dem som følger saken var helgen som et pustehull i en normal verden, et brudd som gjorde at man nesten ikke kunne fortsette på samme vis. Men det gjør det. For i Breiviks verden har ingenting forandret seg.

Helgen hadde ikke moderert ham. Han ønsket fortsatt å drepe seks hundre på Utøya. Han nevnte, før han raskt trakk det tilbake, at han kunne nytt å drepe journalister. Det han virker mest opptatt av er å få fortelle om det han kaller sin «radikaliseringsprosess» - om  hans konfrontasjoner med innvandrere,  episoden han mener har gjort ham til det han kaller militant nasjonalist.

Men det er Breiviks uhyrlige overgrep denne rettsaken skal handle om. Om at Breivik planla og gjennomførte så mange drap han bare kunne klare. Drap han nå snakker uanfektet om. Hvis noe har han snev av iver, særlig når han kommer inn på taktikk, strategi og teknisk utstyr. Det er som om han snakker om et «World of Warcraft»-raid.

Han vil tydeligvis vise fram det han oppfatter som empati. Han mener han kan fatte de etterlattes sorg, siden han selv har mistet familie og venner etter sitt raid.

Artikkelen fortsetter under annonsen

- Jeg har mistet absolutt alt, forklarer Breivik.

Utøya var en politisk indoktrineringsleir i følge ham, og siden han mener det, mener han tydeligvis i tilfelle å ha rett til å drepe dem som ble indoktrinert der. Også 33 mennesker under 18 år.

De overlevende kan oppleve posttraumatisk stress, forteller Breivik. Noen vil slite med det hele livet, andre vil distansere seg fra det, mener han.

Han husker ikke alle han drepte, men han husker topografi: Trærne som var små og vanskelig å gjemme seg bak.

En ting ser sikkert: Dette er ikke en ufølsomhet man kan bygge opp gjennom meditasjon tre ganger i uka.

Og når så aktor Holden vil spørre ham ut om momenter fra det kompendiet han setter så høyt, virker han nesten sjokkert: - Nå nærmer du deg et lavmål, utbryter han.

For kompendiet ripper aktor opp i bare for å latterliggjøre ham. Aktors sitater er «revet ut av sammenhengen». Kompendiet Breivik produserte kan bare forståes i lys av seg selv, gjengis deler av synes Breivik tydelig det blir pinlig.

Det er som om kompendiet for ham er en lukket virkelighet i seg selv, en verden som bare kan forståes i lys av seg selv. Foran fire rettspsykiatere vil ikke Breivik inn i detaljene i den verden. Men han vil heller ikke ta avstand fra det: Det som står i kompendiet er riktig.

Dette henger ikke sammen: Kompendiet er laget for å «selge» terroren, for å markedsføre ideologien. Men selgeren nøler, han vil ikke benytte seg av sitt egent markedsføringsmateriell. For i denne virkelige verdenen, i rettssal 250, blir storhetsfantasiene flaue, latterlige.

Breivik forstår det. I hvert fall når alternativet er å bli sendt til det han kaller galehuset.

Breivik vil for all del bli sett. Men ikke som latterlig