VILLE STILLE SPØRSMÅL:  Anders Behring Breivik tok ordet i retten for å si at han gjerne ville ha stilt spørsmål til generalsekretær i AUF Tonje Brenna. Foto: Bjørn Langsem
VILLE STILLE SPØRSMÅL: Anders Behring Breivik tok ordet i retten for å si at han gjerne ville ha stilt spørsmål til generalsekretær i AUF Tonje Brenna. Foto: Bjørn LangsemVis mer

Breiviks er absolutt og totalt selvopptatt

Han mener drapene gir ham en rett til å stille spørsmålene

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Anders Behring Breivik må være Norges mest ensomme mann. Ensomheten er fullstendig selvvalgt. Er han tilregnelig, som han hevder han er, har han med vitende og vilje låst seg ute fra samfunnet og kastet nøkkelen. Og skulle vi komme til å glemme det valget, er han mer enn villig til å minne oss på det.

Hvert offer for barnedrapsmannen
Breivik får ti respektfulle minutter av rettens tid. Skulle de fått den tida de fortjente, hadde rettssaken aldri tatt slutt.  Hvert drap er en større tragedie en rettssal 250 kan romme.

Fra tiltalebenken
har Breivik har taust måttet høre på alt hva han har gjort. Han viser ingen reaksjoner. Men noe må da sige inn? Vi stirrer stadig på Breivik, i forsøk på å se at noe går inn på ham.

Det første vitnet
fra Utøya var AUFs generalsekretær, Tonje Brenna. Hun forklarer rolig og sterkt om hvordan hun og andre flyktet til skrenten ved kjærlighetsstien, hvordan hun og en hardt skadet jente fant et steinutspring og forsøkte å gjemme seg. Hvordan de hørte lyden av Breivik der han først skjøt ti på Kjærlighetsstien før han skjøt nedover skrenten, mot dem som klamret seg til fjellveggen, uten mulighet til forsvar. Hvordan Breivik med lystig stemme utbrøt «Woho!» når han traff noen. Hvordan en stein falt ned i nakken hennes, før et skudd traff steinen som beskyttet henne. Om kulden og følelsen av å være totalt forlatt. Det som skildres er det totale mareritt.

Etter det vitnemålet
tar Breivik ordet. Men ikke fordi vitnemålet, eller minneordene før det har fått ham til å ta noe inn over seg. Tvert i mot. Breivik vil benytte anledningen til å  stille noen kritiske spørsmål til AUFs politikk. Han vil gjerne gjøre oppmerksom på at han ikke får lov til å stille disse spørsmålene. Det skyldes «politisk korrekthet», sier han.

Situasjonen er nesten
ikke til å fatte. Breivik har på feigeste vis drept 69 uskyldige barn, unge og voksne på Utøya. Han synes å mene at den handlingen gir ham en rett til å stille spørsmålene. I hans hode er det AUF som burde være tiltalt, ikke massedrapsmannen. I følge sin forsvarer Vibeke Hein Bæra ønsker han mer fokus på seg selv og ideologien.

Han vil ikke
, eller evner ikke, å forholde seg til noen annen virkelighet enn sin egen. Selv ikke når han kjemper for å bli vurdert som en tilregnelig drapsmann.

Neste vitne
er en av båtheltene, Oddvar Hansen. En av dem som med fare for eget liv prøvde å redde liv blant dem som flyktet ut i vannet fra Utøya. Han forteller hvordan Breivik skjøt mot båten. Etter vitnemålet vil Breivik igjen kommentere: Skuddet var bare et varselskudd, de han ville drepe var ekstremistene fra AUFs indoktrineringsleir. Men hadde de ikke holdt opp med redningsarbeidet, så hadde han skutt for å drepe.

I sitt eget verdensbilde
vil Breivik herre over liv og død. Det er derfor han er så alene der. Og det verdensbildet og det selvbildet er så viktig for ham at han er villig til å risikere selv sin tilregnelighetsdiagnose.