- HADDE PROBLEMER MED MUSLIMER: Anders Behring Breivik redegjorde i dag for en rekke angivelige hendelser med muslimer som skal ha bidratt til å radikalisere ham. Foto: PRIVAT
- HADDE PROBLEMER MED MUSLIMER: Anders Behring Breivik redegjorde i dag for en rekke angivelige hendelser med muslimer som skal ha bidratt til å radikalisere ham. Foto: PRIVATVis mer

Breiviks totale mangel på proporsjoner

Hans historier forklarer ikke hans handlinger.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Folk som har et behov for å drive blind vold mangler anstendighet, sa Breivik. Men han snakket ikke om seg selv.

Anders Behring Breivik har et sterkt ønske om å bli vurdert tilregnelig og dømt for sine drap. Hele forsvarets innsats er bygd opp rundt det målet, hvert spørsmål forsvaret er ment å bygge opp under at Brevik hadde vurderingsevne, visste hva han gjorde og tok kontrollerte beslutninger om terror. Hvert vitne skal vise at Breiviks synspunkter ikke er noe han er alene om. Hans ekstremisme springer ut av et miljø.

Det har i store trekk lyktes. Den første psykiaterrapporten om Breivik, den Rettspsykiatrisk kommisjon ikke fant noe å kritisere ved, har i ettertid sett stadig mer underlig ut. Det er som psykiaterne har brukt ekstremistenes kollektive politiske vrangforestillinger som dokumentasjon for Breiviks eventuelle individuelle psykose. Forsvarerne har klart å få Breivik til å virke som en ekstrem, voldelig og tilregnelig terrorist.

Men så vil Breivik selv i vitneboksen igjen. Det er noe han bare må si. Han har gjentatte ganger  bedt om tid til å redegjøre for sin «radikaliseringsprosess». Og i dag satt han klar og listet han opp: En muslimsk nabo hadde ødelagt sykkelen hans da han var sju år. Da hans mor klaget på bråk, fant hun en pose søppel utenfor døra. Knuffing på bussen. Krangling mellom gjenger og en muslim som ville stjele lommeboka hans. Samt historier om voldtekt og kjærestemishandling, i en blanding av høyt og lavt, smått og stort.

Alt levert med samme alvor, som om det var like viktig, og som om disse episodene skulle kunne forklare et sprengt regjeringskvartal og massakren på Utøya.

Hadde Breiviks forsvarere fått bestemme, hadde han nok kanskje ikke fortalt det slik. Nå stilte i stedet forsvarerne kompenserende og utfyllende spørsmål som fikk Breivik opp av detaljene og selvopptattheten og inn på større temaer. For Brevik selv mangler proporsjoner og forståelse av episoders relative viktighet. Det virker underlig påtrengende for ham å få fortalt om sine opplevelser. De er viktige for ham.

På den ene siden ser han bare seg selv. På den annen side ser han overhodet ikke seg selv. Han oppfatter hver lille hendelse som har hendt ham selv, som viktige. Men han ser ikke betydningen eller alvoret av hva han selv har gjort. Terroren var bare nødvendig, en konsekvens av alt han har opplevd.

Andre mennesker står ham svært fjernt, enten han beskriver dem som dyr, som laverestående eller som legitime mål for terror. Det vi hører, er en total mangel på proporsjoner og empati. Stridsspørsmålet framover blir hvorfor han er slik.  

Men i Breiviks forsøk på å bli kjent tilregnelig er han ikke selv sitt beste vitne.