Brekkstanga «Kursk»

Mens «Kursk»-ulykken ble etterfulgt av informasjonssvikt og løgn, er hevingen av ubåten omfattet av intens informasjon.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Søndag er det ett år siden det eksplosjonsartete havariet til den russiske atomubåten «Kursk». For én måned siden startet forberedelsene til hevingen, og om ca. én måned regner man med å heve vraket. Da ulykken skjedde, oppførte den russiske presidenten og Nordflåtens ledelse seg som om de fortsatt levde i Sovjetunionen: Presidenten fant ingen grunn til å reise til ulykkesstedet, de etterlatte ble ikke informert, informasjonen var mangelfull og til dels løgnaktig.

DET HØRER MED til historien at «Kursk» var Nordflåtens mest avanserte flaggskip, en militærhemmelighet, 154 meter lang og 14000 tonn tung. Ifølge Der Spiegel skulle «Kursk» ha en superhemmelig, rakettdrevet torpedo om bord. «I kva utstrekning vi er kjent med denne typen torpedoer, ønskjer vi ikkje å kommentere i det heile,» sa informasjonssjef Granhagen til Bergens Tidende. Det holder med å være militær for å sette pris på hemmeligheter.

IKKE DESTO MINDRE smakte informasjonssvikten så sovjetisk at de russiske mediene våknet til en langt større kritisk bevissthet. Dermed representerte havariet noe av et vannskille i det russiske samfunnet. Fra dét sildret en liten bekk i retning av et åpnere samfunn. Siden den tid har nok Putin systematisk sørget for å legge alle mediene inn under staten, men nå, når «Kursk» igjen kommer på den nasjonale og internasjonale dagsorden, er viljen til informasjon og åpenhet forbløffende.

800 JOURNALISTER fra hele verden følger hevingen, ikke ute på havet riktignok - det er jo en militær hemmelighet som kommer opp av vannet. Internettavisa strana.ru, telegrambyrået Interfax og tv-stasjonen ORT har laget et kompendium som deles ut til interesserte journalister. Der informeres det bl.a. kort om hvilke teorier som er framsatt om årsaken til eksplosjonen, om erstatningen som er utbetalt til de etterlatte familiene, om de miljømessige sidene ved hevingen og om gangen i operasjonen. Det finnes en engelsk og russisk hjemmeside som oppdateres daglig, og det er opprettet en egen telefontjeneste for utenlandske journalister ved Nordflåtens pressesenter.

STATENS STRÅLEVERN forhandler med russiske myndigheter om å ha representanter om bord på hevingsfartøyet - ikke fordi de norske ekspertene ønsker å kontrollere sine russiske kolleger, i Strålevernet understreker man at man har full tillit til dem. Heller ikke frykter man at radioaktive utslipp skal være farlige. Også Norge har imidlertid særinteresser å ta hensyn til: Dersom ryktene går om radioaktivitet i Barentshavet, vil det kunne sette en effektiv stopper for fiskeeksporten. De vil best kunne avsannes av mennesker som var på åstedet.

ER MAN RIKTIG skeptisk, vil man se skjulte agendaer også i russernes informasjonsiver: Dette er en moderne form for desinformasjon. Informasjonen blir så overveldende at ingen kan orientere seg i den, eller sjekke kildene. Men da minner man om kvinnen som ga to slips til sin svigersønn til jul, og som, da han tok ett av dem på, sa: «Du likte ikke det andre, nei.» Man kan bare bruke ett slips av gangen, myndighetene kan ikke annet enn å informere. Så får vi andre vurdere.

RIKTIGNOK ER mediene bak hovedinformasjonen nært knyttet til den russiske statsmakten, men det gjelder ikke de utenlandske journalistene. Og når først opplysninger og informasjon er ute, er situasjonen en helt annen enn før de er sluppet ut. Informasjonsviljen kan dessuten bidra til at tilliten til staten styrkes i det russiske samfunnet, en oppgave president Putin har hevdet står på første plass. Selv har han også beklaget at han ikke reiste til ulykkesstedet med en gang. Dermed kan den forferdelige ulykken kanskje bli et virkelig vannskille. Man kan nok føre et land inn i industrisamfunnet med autoritære midler, men Russland er på vei inn i informasjonssamfunnet. Det krever åpenhet og kritiske medier, hvor lite Putin enn i utgangspunktet måtte like det.