Bremser med gassen

Finansminister Gudmund Restad kunne lagt fram Arbeiderpartiets eller Høyres program uten at proteststormen hadde stilnet en sekundmeter. For mer enn noen gang er det en politisk, ikke økonomisk, kamp som utspiller seg på Løvebakken. Politikerne vil ha oss til å tro at det handler om velgernes økonomiske ve og vel. Men først og fremst handler det om framtida til Jan Petersen, Thorbjørn Jagland og Kjell Magne Bondevik.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Foreløpig kjenner vi bare virkemidlene til Bondevik, slik de er presentert av finansminister Gudmund Restad. Og Gudmund Restad har lagt fram kontantstøtten og har ikke mer å by på. Basert på et tallmateriale som stammer fra begynnelsen av 1998 skal han styre landet gjennom 1999. Når han konfiskerer fridager og lønninger, så er det under en slags forutsetning av at renta skal ned. Foreløpig er kontantstøtte-adelen alene om å juble. De kan i det minste finansiere den særnorske prisen på kapital via kontantstøtten. Alle andre får både regninga og renta.

Finansielle spåmenn flytter tidspunktet for en eventuell rentenedgang stadig lenger inn i framtida, samtidig som de forventer at den internasjonale finanskrisa treffer USA og Europa i løpet av første kvartal 1999.

  • Finansminister Gudmund Restad har altså ikke bare tatt sjansen på å presentere et budsjett som umulig kan være en beskrivelse av sentrumsalternativets oppfatning av det gode liv. Han legger i tillegg fram et budsjett som kan bli historisk ikke bare fordi det aldri ble vedtatt, men også fordi holdbarhetsdatoen for lengst var gått ut før budsjettåret begynte. Det siste kan vi foreløpig bare gjette oss til.
  • Like ille er det at velgerne må gjette seg til hvilke alternative utviklingsmuligheter nasjonen står overfor. Det må vi fordi landets største opposisjonsparti ikke vil legge fram noe alternativt statsbudsjett. Arbeiderpartiet har funnet det bekvemt å vente til finansinnstillingen foreligger i slutten av november før de forteller sine velgere hvilke økonomiske virkemidler som skal tas i bruk.
  • Det kan i dagens økonomiske situasjon være gode grunner til å vente. Problemet er likevel at det forhindrer en debatt om den økonomiske utvikling. Debatten blir redusert til et oppgjør om politisk troverdighet, hvor Ap gambler på at deres protester har større gjennomslag enn sentrumsregjeringens løsninger. Mens velgerne i dag stilles overfor et budsjett hvor det skal strammes inn, hvor velgerne skal stramme inn, kan det godt hende at Arbeiderpartiet i slutten av november kan presentere et budsjett som lar seg forsvare uten innstramminger. Det er til og med mulig at Carl I. Hagens forslag om å redusere budsjettets overskudd blir akseptabelt en eller annen gang i løpet av 1999.
  • Rundt oss kjempes det uansett en brutal kamp for å finne økonomiske virkemidler som setter fart i det private forbruket.
  • Politisk kan man mene hva man vil om dette. Men verken fagorganiserte eller andre trenger å finne seg i et politisk spill hvor det ikke er enighet om hvorvidt nasjonen trenger gass eller brems, hvor det største opposisjonspartiet ikke vil legge fram et alternativt budsjettforslag og regjeringen ikke er villig til å starte budsjettforhandlinger.
  • 1998 har vært et dårlig år for investeringer. Det spørs likevel om ikke investeringer i politikk er det som for tida kaster minst av seg.

Det eneste som er knallsikkert er at samtlige låntakere i dette land, enten de driver bakeri eller bygger hus, hver eneste dag betaler en stadig større del av lønna si i politiske renter. Blant annet derfor er det mildt sagt uklokt av Gudmund Restad å arrestere en fagbevegelse som går til politisk streik fordi de også mister en fridag. Restad synes ikke dette er viktig nok for en politisk streik, samtidig som han mener at kontantstøtte er god nok begrunnelse for å stramme livreima for alle andre enn de som mottar kontantstøtte.