Brent jord II

Fossil energi har tatt verden til randen av klimakatastrofe. Nå ber oljebransjen om bli trodd på at de er en del av løsningen. - Vi kan ikke fortsette som før, sier Equinors bærekraftssjef

Tirsdag for to uker siden, i et lite rødmalt hus på Hisøy der organisasjonen Norsk olje og gass var innlosjert under Arendalsuka, satt direktør Karl Eirik Schjøtt-Pedersen tilbakelent i en svart skinnstol. Han gikk i sokkelesten, var vennligheten selv, og bød på trakter-kaffe og vafler med jordbærsyltetøy.

Schjøtt-Pedersen, statsråd i tre Arbeiderparti-regjeringer og blant de mektigste norske politikerne de siste 20 åra, blir ofte omtalt som olje- og gassnæringas «sjeflobbyist». Han er en sentral og kontroversiell figur i norsk klimadebatt, som både gir og får verbal juling.

Miljøbevegelsen ser på ham som lederen i heiagjengen for stadig å åpne nye oljefelt i sårbare områder på norsk sokkel. Etter flere medieoppslag i vår, blant annet i Dagbladet, om at miljøorganisasjonen WWF stiller spørsmål ved lønnsomheten til gassfeltet Aasta Hansteen og rørledningen Polarled, rykket Schjøtt-Pedersen ut i NRK og mente «oljemotstanderne» driver med en farlig fordreining av fakta.

Samtidig postet organisasjonen hans, Norsk olje og gass, en video i sosiale medier. Budskapet var at det bare er én ting som kan erstatte oljen: «Nye olje og gassfelt». Med andre ord var svaret på hva som er den nye oljen «mer olje».

Anne Karin Sæther (tidligere kommunikasjonssjef for Bellona og forfatter av «De beste intensjoner - Oljelandet i klimakampen») svarte med å sammenlikne Schjøtt-Pedersen med Saddam Husseins hjelpeløse informasjonsminister «Komiske Ali».

En ferskere kraftsalve mot oljelobbyen og fossilbransjen kom fra klimaforskere, i en Dagbladet-artikkel om global oppvarming og sommerens hetebølger på den nordlige halvkule.

- Hvis politikere og lobbyister skaper et inntrykk av at det er rom for norsk olje i 2070, da må forskere kunne protestere, sa Tore Furevik, professor ved Universitetet i Bergen og direktør for Bjerknessenteret for klimaforskning.

Furevik kalte det en «livsløgn» å tro at oljevirksomheten vi planlegger passer inn i Parisavtalen.

Schjøtt-Pedersen er uenig. Etter flere år med en klimadebatt han opplever som «svart-hvitt», er Schjøtt-Pedersen i likhet med klimaforskerne «veldig frustrert».

Men der klimaforskerne er frustrert over at verdens utslipp fortsetter å øke til tross for 30 år med advarsler, er Schjøtt-Pedersen frustrert over å bli «tillagt meninger jeg ikke har, og at man ikke hører hva vi faktisk sier».

- Man har et bilde av hva oljenæringa mente for ti år siden, sier han.

- Det næringa mener i dag er noe annet. Det er nytt fra det de mente da, det er nytt fra de det mente for fem år siden, og det er til en viss grad nytt fra det de mente for tre år siden.

I FEIL RETNING: Dette er verdens forbruk av fossil energi siden år 1800. Utviklingen må ifølge oljebransjens egne analyser flate ut og snu i løpet av et par år, dersom verden skal nå målene i Parisavtalen. IEA og OPEC spår fortsatt vekst i verdens forbruk av fossil energi. Grafikk: Ourworldindata.org / Vaclav Smil (2017) - Energy Transitions / BP Statistical Review of World Energy
I FEIL RETNING: Dette er verdens forbruk av fossil energi siden år 1800. Utviklingen må ifølge oljebransjens egne analyser flate ut og snu i løpet av et par år, dersom verden skal nå målene i Parisavtalen. IEA og OPEC spår fortsatt vekst i verdens forbruk av fossil energi. Grafikk: Ourworldindata.org / Vaclav Smil (2017) - Energy Transitions / BP Statistical Review of World Energy Vis mer

Sommeren 2018 ble det satt varmerekorder over hele verden. Det har vært skogbranner, tørkekrise og ekstremregn. Globalt er 2018 på vei mot å bli det fjerde varmeste året som er registrert, bare overgått av 2016, 2017 og 2015.

Veien vi er på, hovedsakelig på grunn av et galopperende forbruk av fossil energi, er med klimaforsker Inger Bauer-Hanssens ord «egentlig ikke farbar».

Under Arendalsuka snakket Dagbladet med Schjøtt-Pedersen, Bjørn Otto Sverdrup som er Equinors direktør for bærekraft, og Olje- og energiminister Terje Søviknes. De støtter alle Parisavtalen, og ser den samme utfordringen som klimaforskerne: Hvordan skal verden komme inn på en «farbar vei»?

«Å ta en idealistisk posisjon, og at Norge skal gå foran, vil ikke hjelpe klimaet noen ting» Terje Søvknes, Olje og energiminister (Frp)

I 60 knops hastighet forbi Pollen i Arendal, på en norskprodusert patruljebåt med tre motorer på 400 hestekrefter, er det enkelt å forstå at Terje Søviknes synes han har en spennende jobb.

Kvelden før hadde han vært på hagefest hos Norsk olje & gass, en tilstelning der Søviknes er en høyst velkommen gjest. Nå var han på vei til besøk hos bedriften Norsafe på Tromøya, som har 200 ansatte i Norge og blant annet produserer livbåt-systemer til oljeplattformer.

Etter en omvisning i hallen der båtene blir satt sammen, fyrte Søviknes opp en røyk i solskinnet, og satte seg ned ved et bord for å snakke med Dagbladet om klima, olje og Norge.

FULL GASS: Olje- og energiminister Terje Søviknes, i ferd med å gå om bord på en norskprodusert patruljebåt i Arendal, som gjorde 60 knop like utenfor havna. Foto: Hans Arne Vedlog / Dagbladet
FULL GASS: Olje- og energiminister Terje Søviknes, i ferd med å gå om bord på en norskprodusert patruljebåt i Arendal, som gjorde 60 knop like utenfor havna. Foto: Hans Arne Vedlog / Dagbladet Vis mer

Å angripe Norges produksjon av olje og gass, mener Søviknes, er å starte i feil ende. «Klimautfordringen», sier han, «er en global utfordring som må løses globalt», og Parisavtalen er tydelig på at ansvaret for å kutte utslipp ligger hos dem som står for utslippene, altså hver enkelt nasjon.

- Det er etterspørselssida og nye teknologier som må bidra til at vi får ned utslippene. Det hjelper fryktelig lite om vi struper vår produksjon, dersom den blir erstattet av andre, sier han.

I tillegg, mener Søviknes, glemmer klima- og miljøbevegelsen en viktig ting: Produksjonen fra eksisterende felt går ned, og for å «møte dagens og framtidas behov», er vi nødt til å finne og åpne nye oljefelt.

- Selv med fallende etterspørsel, vil det være behov for store nyinvesteringer globalt i olje og gass, for å dekke opp fallende produksjon, sier Søviknes.

- Og med vår kompetanse og teknologi, hvorfor skal vi melde oss ut av konkurransen om å levere de billigste ressursene, med lavest mulig utslipp fra utvinningen?

ENORM ØKNING: Siden global oppvarming kom på agendaen på starten av 90-tallet, har utslippene fra norsk olje- og gassvirksomhet økt med rundt 80 prosent (1990 - 2016). Grafikk: Miljødirektoratet
ENORM ØKNING: Siden global oppvarming kom på agendaen på starten av 90-tallet, har utslippene fra norsk olje- og gassvirksomhet økt med rundt 80 prosent (1990 - 2016). Grafikk: Miljødirektoratet Vis mer

Uansett hvem du snakker med i oljemakta, om det er bransjen, interesseorganisasjoner eller departementet, får du en versjon av den samme argumentasjonsrekka:

  • Verdens voksende befolkning trenger mer energi, og olje og gass vil være en del av energiforsyningen i mange, mange tiår fram i tid.
  • Norsk gass erstatter mer forurensende kullkraft i Europa, og er dermed viktig for at EU skal nå sine klimamål.
  • Norge står for to prosent av den globale produksjonen av olje og gass, og har lavere utslipp av CO2 enn de fleste andre. Dersom vi henter opp mindre, vil det erstattes av produsenter som utvinner med høyere utslipp.
  • Så lenge det er etterspørsel etter olje- og gass, er det dermed bedre for klimaet at det produseres i Norge og ikke et annet sted. Dessuten er olje- og gassinntekter avgjørende for velferdsnivået i Norge.

At Norge skal «gå foran og ta en idealistisk posisjon», sier Terje Søviknes, «vil ikke hjelpe klimaet noen ting».

Det er ikke en ubestridt sannhet at den eneste veien til lavere forbruk av olje går gjennom lavere etterspørsel. Blant annet har ledende økonomer ved SSB og flere universiteter, hevdet at norske oljekutt kan være et kostnadseffektivt klimatiltak. (Schjøtt-Pedersen avfeide det overfor Dagbladet som «i beste fall en usikker og teoretisk betraktning»).

Det en «meningsløs påstand» sier Schjøtt-Pedersen, «å si at vi skal redusere produksjon av olje i Norge for å redusere verdens forbruk».

- Det tyter bare ut et annet sted.

Akkurat hvor mye bedre gass er enn kull, er også jevnlig diskutert i Norge. Skeptikerne trekker fram at gasslekkasjer kan nulle ut klimafordelen, fordi gassen (metan) er en langt mer potent klimagass enn CO2. Bransjen selv viser til at det er svært lave lekkasjer fra norsk gassproduksjon.

Ifølge den siste rapporten fra FNs klimapanel (side 527), har strømproduksjon fra et «gjennomsnittlig» kullkraftverk dobbelt så høye utslipp av klimagasser som et moderne gasskraftverk, når metanutslipp er tatt hensyn til.

STØRSTE UTSLIPP TIL HAVS: Oseberg i Nordsjøen er ifølge Miljødirektoratets tall oljeplattformen med høyest utslipp av CO2 i Norge. Totalt står olje og gass for 32 prosent av Norges klimagassutslipp (2016), ifølge Miljødirektoratet. Foto: Roger Hardy / Samfoto /NTB Scanpix
STØRSTE UTSLIPP TIL HAVS: Oseberg i Nordsjøen er ifølge Miljødirektoratets tall oljeplattformen med høyest utslipp av CO2 i Norge. Totalt står olje og gass for 32 prosent av Norges klimagassutslipp (2016), ifølge Miljødirektoratet. Foto: Roger Hardy / Samfoto /NTB Scanpix Vis mer

Det finnes likevel to ord som setter den klassiske argumentasjonen for mer norsk olje og gass på prøve: «Parisavtalen» og «karbonbudsjett».

Med Parisavtalen i 2015 ble alle verdens land enige om å begrense den globale oppvarmingen til «godt under» to grader, og helst 1,5 grader, sammenliknet med gjennomsnittstemperaturen på jorda før den industrielle revolusjon.

Togradersmålet har gitt verden et tak - et budsjett - på hvor mye klimagasser vi kan slippe ut. Alt som går over det, er per definisjon uakseptabelt. Problemet er at det er dit vi er på vei.

«Vi kan ikke fortsette som før. Ingen kan det.» Bjørn Otto Sverdrup, direktør for bærekraft i Equinor

Både OPEC og Det internasjonale energibyrået (IEA), spår et forbruk av fossil energi, særlig kull og olje, som er langt høyere enn hva det er rom for i togradersmålet. Forpliktelsene verdens land foreløpig har meldt inn etter Parisavtalen, vil ifølge FNs miljøprogram (UNEP) mest sannsynlig ta oss til 3 grader i 2100.

I en eventuell framtid der 275 millioner mennesker må flytte på grunn av havstigning, vil det være vanskelig å forsvare seg med «Det er ikke vår skyld at folk brukte så mye olje. Vi bare leverte».

Hva gjør vi, hvis vi ser at verden vil ha mer fossil energi enn klimaet tåler?

Skal vi likevel fortsette å produsere?

Ved siden av en benk, i havna i Arendal sentrum, sto en bråkete installasjon. Den simulerte ulike vindstyrker. Samtidig kunne du lese om Equinors prosjekt for flytende vindmølleparker til havs - Hywind.

Vindsimulatoren gjorde det vanskelig å høre hva Equinors bærekraftssjef Bjørn Otto Sverdrup sa, men da vi flyttet oss videre bortover brygga var han klar i talen:

- Vi vet jo at dagens energisystem ikke er bærekraftig, sa Sverdrup.

- Vi sier helt tydelig at vi kan ikke fortsette som før. Ingen kan det.

Det første som må skje globalt, mener Sverdrup, er å få bort kull. Punkt to, sier han, er at vi «snarest mulig må komme dit der verdens oljebehov når en topp og begynner å synke».

- Men det er ikke bare vilje som bestemmer om vi klarer å det. Det er hva som er teknologisk mulig, hvor mange mennesker vi er på kloden, og hvordan vi bruker energi, sier Sverdrup.

- Vi har lyst til å være med på den store transformasjonen verden må gjennom.

For Equinor, forklarer han, innebærer det en helt ny selskapsstrategi. De kaller seg et «bredt energiselskap», har ikke lenger «oil» i navnet, og har ambisiøse planer for utslippskutt fra egen virksomhet. Fram mot 2030 har Equinor som ambisjon at 15 til 20 prosent av investeringene, opp mot 100 milliarder kroner, skal gå til fornybar energi.

Flere miljøorganisasjoner mener likevel det er en altfor svak ambisjon. Greenpeace kaller navnebyttet for «grønnvasking».

Selv om Equinor, Søviknes og Schjøtt-Pedersen ofte har identiske svar på hvordan framtida ser ut for norsk petroleumsvirksomhet, finnes det forskjeller.

Der Bjørn Otto Sverdrup sier at verdens oljebehov begynne å gå ned «snarest mulig», snakker Søviknes om at det «vil på et eller annet tidspunkt begynne å falle, men det ligger et godt stykke fram».

- Mange kobler det til at transport blir mer og mer elektrifisert, men det er så mange andre områder du vil trenge olje til, at selv med en fallende etterspørselskurve et godt stykke ut på 2030-tallet, vil det bli etterspurt olje og gass i lang, lang tid, sier Søviknes.

Både fra IEA og OPEC støtter Søviknes i at det ikke går mot noen snarlig nedgang i oljeforbruket. Ifølge Glen Peters ved Cicero senter for klimaforskning, viser et «gjennomsnittlig» scenario som setter oss på kurs mot togradersmålet, at oljeforbruket må nå en topp og begynne å falle en gang iløpet av 2020-2030-åra.

I IEAs eget scenario må det skje allerede fra begynnelsen av 2020-tallet.

MÅ NED: IEAs scenario for en framtid der togradersmålet er mulig å nå (stiplet linje), forutsetter fall i forbruket av kull og olje fra tidlig på 2020-tallet. Bruken av gass, kan ifølge scenariet vokse en stund til, og for så å flate ut. Linjene som ikke er stiplet viser det sannsynlige forbruket av fossil energi med dagens vedtatte politikk. Grafikk: IEA
MÅ NED: IEAs scenario for en framtid der togradersmålet er mulig å nå (stiplet linje), forutsetter fall i forbruket av kull og olje fra tidlig på 2020-tallet. Bruken av gass, kan ifølge scenariet vokse en stund til, og for så å flate ut. Linjene som ikke er stiplet viser det sannsynlige forbruket av fossil energi med dagens vedtatte politikk. Grafikk: IEA Vis mer

Schjøtt-Pedersens utgangspunkt er dette: De eneste scenarioene han godtar som et grunnlag for en debatt om olje, energi og klima, er scenarioer der verden er på en kurs som gjør togradersmålet mulig å nå.

- Det er en forutsetning at vi skal gjøre det, sier han.

Men Schjøtt-Pedersen har en forutsetning til: Verdens voksende befolkning skal ha tilfredsstillende tilgang til energi. Med de to forutsetningene har han satt en klar begrensning i hvilke framtidsmodeller han aksepterer.

Det internasjonale energibyråets (IEA) hovedscenario for 2040, sett på som «bibelen» av bransje og beslutningstakere, er ikke blant dem. Det når ikke togradersmålet.

En framtidsplan som derimot oppfyller Schjøtt-Pedersens forutsetninger, er Equinors scenario «Renewal». Equinors sjeføkonom omtalte scenarioet som «lite sannsynlig» i DN.

- VI SKAL NÅ KLIMAMÅLENE: Karl Eirik Schjøtt-Pedersen, Norges mektigste oljelobbyist, forventer at politikerne setter i verk kraftigere tiltak, dersom verdens forbruk av fossil energi fortsetter å være på en nivå som ikke er i tråd med Parisavtalen. Foto: Håkon Mosvold Larsen / NTB scanpix
- VI SKAL NÅ KLIMAMÅLENE: Karl Eirik Schjøtt-Pedersen, Norges mektigste oljelobbyist, forventer at politikerne setter i verk kraftigere tiltak, dersom verdens forbruk av fossil energi fortsetter å være på en nivå som ikke er i tråd med Parisavtalen. Foto: Håkon Mosvold Larsen / NTB scanpix Vis mer

Et annet er IEAs bærekraftsscenario. Det går fram til 2040 og innebærer - i tillegg til rask utfasing av kull og voldsom vekst i fornybar energi - at verdens forbruk av olje må begynne å falle i løpet av et par år. Bruken av gass kan ifølge dette scenarioet fortsette å vokse en stund til, før det flater ut mot 2040. (Det er blitt hevdet at heller ikke dette scenarioet er innenfor togradersmålet, og at IEA motarbeider overgangen til fornybar energi, noe IEA avviser).

- Følgen av det jeg sier er at det kommer til å være et betydelig mindre forbruk av olje enn i dag. En god del olje, men også gass, må ligge igjen. Også i Norge, sier Schjøtt-Pedersen.

- Men det jeg bestrider, er dem som sier at Parisavtalen forutsetter at vi skal klare oss uten og olje og gass. Det er ikke riktig. Ikke et eneste land som har signert avtalen har sagt at de skal slutte å bruke olje og gass. Men ja, vi er nødt til å bruke mindre.

Oppsummert, forklarer Schjøtt-Pedersen, er hans tilnærming denne:

- Ja, selvfølgelig skal vi nå målene fra Paris, men vi skal også nå målet om energi til alle. Det er ikke mulig uten at en vesentlig del av verdens energi kommer fra olje og gass i 2050. Norge har ressursene, vi er konkurransedyktig på pris, og er blant dem som kan levere med lavest utslipp. Det gjør at det er plass til vår lille andel av verdens behov for olje og gass, også i en verden som når klimamålene.

Schjøtt-Pedersen er klar over at scenarioene han legger til grunn er optimistiske. Det blir «veldig krevende», sier han.

- Men som ansvarlig verdensborger må du ha som utgangspunkt at vi skal få det til.

Hvis ikke etterspørselen etter fossil energi går ned raskt nok, forventer Schjøtt-Pedersen at verdens politikere tar grep, og innfører tiltak som tvinger oss over til lavere utslipp.

Det «desidert mest treffsikre», mener han, er å gjøre det dyrere å slippe ut CO2.

- Det vil gi en betydelig dreining mot det som slipper ut minst, men også gjøre karbonfangst og omdanning av naturgass til hydrogen mer lønnsomt, sier han.

Å innføre et system for karbonprising som faktisk fører til at verdens utslipp går ned, har foreløpig vist seg umulig å få til. Schjøtt-Pedersen har likevel tro på at det går an.

- Jeg har vært politiker selv, jeg vet at politikk virker. Det er mulig å gjøre det, sier han.

FROSSEN KLIMATRUSSEL: Økt havnivå, blant annet som følge av issmelting i Antarktisk, er en av de virkelig store bekymringene ved global oppvarming. Bildet fra juli 2017 viser en sprekk i isbremmen Larsen C. På den tiden bildet ble tatt, brakk en del av isbremmen av og ble til et isfjell som er større en Oslo og Akershus til sammen. Foto: British Antarctic Survey / AFP Photo / NTB Scanpix
FROSSEN KLIMATRUSSEL: Økt havnivå, blant annet som følge av issmelting i Antarktisk, er en av de virkelig store bekymringene ved global oppvarming. Bildet fra juli 2017 viser en sprekk i isbremmen Larsen C. På den tiden bildet ble tatt, brakk en del av isbremmen av og ble til et isfjell som er større en Oslo og Akershus til sammen. Foto: British Antarctic Survey / AFP Photo / NTB Scanpix Vis mer

Klimaendringer og behovet for å kutte kraftig i bruken av fossil energi har vært på agendaen i 30 år. Siden da har det samlede forbruket av kull, olje og gass bare gått en vei.

Mens vi har nytt godt av velferd og velstand, og oljeselskapene har tjent enorme summer, er klimautfordringen blitt vanskeligere å løse, dag for dag. Høsten 2018 er vi på et punkt der det bare er optimistiske og krevende framtidsbilder, som gir en brukbar mulighet til å holde den globale oppvarmingen under to grader.

Nå ber Schjøtt-Pedersen, men også Equinor og alle de andre store oljeselskapene i verden, om å bli trodd på at de jobber så hardt de kan for å bidra.

Exxon, som er beskyldt for å forsøke å så tvil om menneskeskapte klimaendringer lenge etter at selskapets egne forskere og sjefer forsto det var reelt, skriver på sine hjemmesider at klimaendringene krever handling, og at Exxon vil være med og dekke verdens energibehov, og redusere utslippene. Det samme skriver BP, ENI, Repsol, Total, Chevron og Shell.

De erkjenner at klimaendringer er en stor utfordring, og alle sier de vil bidra til løsninger. De skal kutte utslipp, jobbe med energieffektivisering, gass skal erstatte kull, ny teknologi skal fange CO2 i stor skala, og fornybar energi skal vokse.

På spørsmål om oljebransjen har et troverdighetsproblem i klimadebatten, svarer Schjøtt-Pedersen helt enkelt «Ja, det tror jeg, fordi mange forholder seg til det oljeselskapene en gang har ment».

- Det har tatt tid i deler av energibransjen, men det har vært en veldig endring, der man nå har tatt tydelig innover seg alvoret i at fossile drivstoff er den viktigste årsaken til menneskeskapte klimaendringer, sier han.

Schjøtt-Pedersen har som sagt to forutsetninger for å diskutere klima og energi: Vi skal nå togradersmålet, og verdens befolkning skal ha tilgang på energi.

For veien videre, i diskusjoner med klima- og miljøbevegelsen, har han en forutsetning til:

- Det er at man forstår at oljeselskapene er opptatt av å kunne bidra, og ikke bare ser på dem som en motstander. Vi kan ikke ha et gjensidig fiendebilde, sier han.

- Det er ikke mulig å nå målene uten at oljeselskapene er med.