Brev til Kristin Halvorsen

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Bistand: Norge er blitt en stormakt etter å ha vært et fattig land i verdens utkant før vi fant olje i havet. Nå er vi kanskje det beste land å bo i, på hele kloden.

Vi har en enestående dugnadsånd. Både offentlig og i den private sfære. Offentlig er vi den eneste nasjonen i verden som er kommet opp i 1 prosent av BNP i bistand til den tredje verden. Men dugnadsånden hos oss borgere er også påtagelig. Hvert år står vår statskanal NRK i spissen for en innsamlingsaksjon til en humanitær organisasjon med et spesifikt fokus. Hurra for det! Det gir den utvalgte organisasjonen rundt 200 mill kr. i potten – pluss eller minus. De enkelte husstander gir gladelig til en god sak av sine beskattede nettokroner. Og utenriksminister eller statsminister kommer med en sjekk på 30-50 mill. kroner av våre skattepenger.

Vi har også andre dugnader: Artistgallaer på TV2, Operasjon Dagsverk, Russeaksjonen og andre.

I 1993 var jeg som FN-ansatt under krigen på Balkan vert for en av FNs største private givere, mangemilliardæren George Sorros. Vi dro på prosjektbesøk opp til Tuzla helt øst i Bosnia på grensen til Serbia. «Nå føler jeg meg rik» sa George Sorros. «Ikke for at jeg har mye penger, men fordi jeg ser at mitt lille bidrag kan gjøre en så stor forskjell for så mange individer. Å se dette gjør meg både ydmyk og glad».

Hans penger og hans bidrag er bruttokroner (dollar) slik den amerikanske stat definerer skattefritak på humanitære gaver/bidrag. «Look to the United States of America» var en gang et slags ordtak. Når det gjelder muligheten for private til å delta i bistandsfinansiering gjelder det faktisk dessverre fortsatt – finanskrise eller ikke. I USA er ALLE bidrag til bistand til utviklingsland fritatt fra skatt – og kan betales med bruttokroner. Her hjemme har vi en grense på kr. 12 000!

Et grelt eksempel på hva slags effekter dette kan få for givere oppdaget Ole Paus: Da Ole hadde skrevet boken «Fortellingen om Josef», bestemte han at inntektene skulle gå til Hvalstad asylmottak etter at en asylant ble livstruende skadet etter at en rasist skjøt vilt mot mottaket. Men fikk han gi bort pengene sine? Nei, kom det kontant fra Skatt Øst. Først skulle han betale skatt. Resten kunne han gjøre hva han ville med.

Ordningen USA har innført har lagt grunnlag for en skog av det vi kaller «Philanthropic Foundations». Jeg nevner bare: Bill Gates, Ford, Clinton; Hewlett, Buffet og Rockefeller. Og mange andre inkludert min gamle venn George Sorros som fortsatt gir bort milliarder hvert år.

I Norge er vi et U-land når det gjelder å legge forholdene til rette for privat engasjement i og solidaritet overfor medmennesker i fattige land. Norske organisasjoner samler riktignok inn masse penger til helt essensielle, livreddende og bærekraftige prosjekter – på tross av at rammebetingelsene egentlig ikke er til stede. SOS-barnebyer er den organisasjonen i Norge som samler inn mest. Innpå 400 millioner i fjor.

Våre 90 000 faddere, 150 000 øvrige faste givere gir gladelig – og kan trekke fra sitt bidrag på skatten fordi de færreste sprenger 12 000 kroners grensen. Men det er et økende antall private givere og bedrifter som ønsker å gi mer. Mye mer.

Kjære Kristin. Nå i oppkjøringen til valget gir jeg deg et tips til en fin sak å fronte: Legg forholdene til rette slik at de av oss som har mer enn de trenger får mulighet til å bruke ubeskattede midler til solidarisk engasjement for medmennesker i Sør.