Brev til psykiatrien

Dette er utdrag av drapsmannens brev til psykiatrien.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

«Jeg ber ikke om tilgivelse»

«Min psykiske tilstand kan i korte trekk karakteriseres som en av vår tids sivilisasjonssykdommer. Samlet er det ca. 200 som tilhører denne kategorien. Jeg har vært pasient ved et psykiatrisk sykehus i ni uker med tvangsinnleggelser to ganger i løpet av 1997. Deretter 12 uker uten tvangsparagraf. I 15 måneder har jeg vært under behandling med fem forskjellige antidepressiver og Vival som førstehjelp. I denne tiden har jeg vært vitne til fikse ideer og emosjonelt tåkeprat fra psykologer og annen ekspertise.

Når jeg nå sitter i fengsel og føler nederlaget på kropp og sjel, er det nærliggende å tenke at gjennom 15 måneder har ikke

psykiatrien bidratt til å løse mine psykiske konflikter. Alle muligheter som jeg hadde i samfunnet er forvandlet til dødstriste fakta. Det følelsesmessige og psykiske forfallet er for tiden innelåst av lovens lange arm. Jeg har flere ganger stilt spørsmål til psykologer om hvorfor jeg skal bruke et medikament som ikke har noen virkning. Dette ble avvist fordi medisinering skal gjennomføres uansett. Jeg mener at all denne dopingen er forvirrende og formålsløs, da min psykiske tilstand i 1997 ikke bedret seg. Dette har jeg også påpekt overfor mine behandlere, uten at det har forandret innfallsvinkelen i behandlingen.

Jeg kommer for all fremtid til å takke nei til tilbud fra psykiatrien, hvis den skal fortsette å spre sitt giftige avfall på denne måten. Jeg finner det meget skremmende etter flere selvmordsforsøk i 1997 å samtidig bruke antidepressiver som skulle forhindre slike vrangforestillinger om min egen eksistens. I den øvrige helsetjenesten forekommer det feilbehandling mot pasienter som i ettertid får sin livskvalitet tilbakesatt. De må leve med sitt påførte handikap resten av livet. Slike overtramp blir av rettsvesenet belønnet med søksmål og krav om erstatning. Her er det med andre ord synlige bevis på at bevegelses- og/eller adferdsmønsteret er tilbakesatt hos pasienten. I verste fall er han pleietrengende. Hvilke synlige tilstander hos en psykiatrisk pasient kan og må da bevises for at psykiatrien skal stå til ansvar for sine behandlingsmetoder?

Psykiatrien burde tilhøre konkurranseutsatt næringsvirksomhet. Det hadde gitt rom for flere aktører innen denne helsetjenesten og gjort valget for den enkelte pasient mer overskuelig. Betenkeligheten med dette blir at kun de mest velstående kan kjøpe seg fri fra den offentlige inkvisisjonen. For det er nettopp i denne tilstanden, uten konkurranse, at psykiatrien mister sin troverdighet som behandlingsinstitusjon. Hvis psykiatrien fortsatt skal være styrt av budsjetter og falmende politikere ender vi opp med et nytt begrep i medisinhåndboka:

«Fullkommen byråkratisk likegyldighetssyndrom for likhetsidealet innen medisinsk omsorg'.

Av hensyn til rettssaken har ikke brevskriveren villet navngi sykehuset eller personer fra behandlingstiden. Av hensyn til andre medikamentbrukere har brevskriveren heller ikke referert til medikamentene.