Brevet fra Bagdad

Mine venner, Khaled Bajomi, Abbas Raad Ahned ben Souda og jeg selv, har valgt a plassere oss i vannrenseanleggene i al Dora, like ved et oljeraffineri og et elverk, ved bredden av Tigris, ikke så langt fra sentrum av Bagdad.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Anlegget leverer rent vann til nesten to millioner mennesker i byen. Etter bombeangrepene mot byen i går kveld, da mange sivile ble drept, virker stedet som et foreløpig pusterom.

Vi ligger imidlertid utsatt til, og et bombenedslag innenfor en radius på én kilometer, kan drepe, eller i beste fall, skade oss. Det har ennå ikke vært bombet i dette området, men irakerne er redde for at det kan skje. Vi har fatt høre at det foregår harde kamper i sør hvor tusentalls soldater og sivile skal være drept. Irakerne har vist seg å være meget sterke i bakkekamper og har hittil hindret amerikanerne i å innta Basra. Ingen kan forlate Bagdad nå, da alle utfartsveger er stengt. Røyken ligger tett over byen etter at oljelagre er påtent. Fra de sivile boligene rundt vannverket, olje - og kraftanlegget, kommer folk med mat og drikke til oss. Jeg tror de overdriver den betydningen vi har for at bombingen skal opphøre. Barna kommer med blomster til oss og lille Assal på fire år, danset. Jeg tenker på disse barna som snart kommer til å bli uten far. Jeg bønnfaller representanter for den norske regjering om å legge press på amerikanske myndigheter for å

stoppe myrderiene på uskyldige mennesker. Dette forsøket på ran av oljerikdommer, er fullstendig blottet for æresbegreper og anstendighet. Jeg ber avisen videreformidle min bønn. Dør disse menneskene vi bor hos, dør også vi. Det er sa vakkert og fredelig her akkurat nå, ved bredden av Tigris. Morgenstemning under palmene ved hanegal. Oljeskyene trekker sørover og solen varmer min bleke hud. Jeg går til elven og feller tårer i Tigris.

Lars Kalseth, Bagdad