Brevet fra Grønnerød

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

O.K.F: Jeg ble arrestert av sivile politifolk på Frogner, foran Bjørknes Privatskole. De sa det var en rutinekontroll, men jeg hadde blitt spanet på tidligere på kvelden. De ville ikke si noe til meg i bilen, og jeg spurte flere ganger hvorfor jeg var arrestert, men fikk ikke svar. Politifolkene var nervøse og ville ikke snakke om hva det gjaldt. Dette hadde jeg ikke opplevd før.

Da vi kom til arresten, forstod jeg at jeg var arrestert for en bombetrussel. En politimann sa dette, og jeg forstod da at jeg var pågrepet for noe alvorlig. MEN HVA? Det ante jeg ikke.

Jeg ble kastet i glattcelle for å mørne i noen timer, som vanlig. Etter en tid kom etterforskeren og ville snakke med meg. Dette var midt på natta. Etter at vi hadde snakket en tid sammen, fikk jeg vite at saken dreide seg om trippeldrapet. Han fortalte at politiet hadde funnet et magasin hjemme hos meg, som hadde vært på åstedet. Jeg visste at dette ikke kunne være riktig.

Da jeg spurte etterforskeren om hva politiet trodde jeg hadde gjort, så svarte han med å forme hånden som et våpen, førte den mot hodet og trakk liksom av tre ganger mens han sa POFF-POFF-POFF!!

Etter dette gikk det opp for meg at politiet mente jeg hadde drept tre mennesker. Jeg ba han om å forklare meg siktelsen flere ganger for å la den synke inn. MARERITT!

Jeg har siden den gang vært siktet for tre drap jeg ikke har noe med. Jeg føler meg som F. i «Prosessen» av Franz Kafka. Siktelsen mot meg er så svak at jeg er redd for hva politiet kan finne på for å konstruere bevis mot meg.

De har truet med å skrive egenrapporter om ting jeg skal ha sagt, selv om jeg ikke var villig til å gå i avhør. De truer med å skrive rapporter om de tingene de drømmer om at jeg skal si.

Jeg tror det blir tatt ut tiltale mot meg i denne saken, fordi politiet har latt det gå altfor mye prestisje i saken. Hver gang jeg snakker med politiet, forstår jeg at de har bestemt seg. Det gjør meg redd for hva som kan skje, selv om jeg er uskyldig.

Jeg har mistet troen på systemet, da retten gir politiet medhold gang etter gang. Kan de ikke se at det ikke finnes beviser mot meg - kun politiets fantasi om hva som skal ha skjedd.

Jeg håper, men tror ikke, at det snart blir slutt på dette helvete.

Jeg føler jeg blir trodd av retten, men de gjør ingenting med det. Politiet tror meg når det passer inn i deres teori, ellers ikke.

Jeg vil ikke forklare meg til politiet, da jeg har sagt det jeg vet om saken. Og jeg finner meg ikke i at de behandler meg på den måten som de gjør. Jeg vet ikke hvem som har begått disse drapene. Det jeg vet om denne saken har jeg forklart til politiet.

At politiet siktet meg for bombetrussel mot Anne Orderud Paust er krampaktig, samt et forsøk på å få noe mer på meg. Dette viser hvordan de holder på.

Jeg sender mer senere.

Hilsen Lars