Briter i Barcelona

Fri flyt av øl og hooligans kaster nytt og levende lys over Europa. I hvert fall over Plaza Real i Barcelona.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

DET VAR TO TOPPMØTER i Barcelona i forrige uke. EU-toppmøtet og møtet mellom fotballklubbene Barcelona og Liverpool i Champions League. Det første toppmøtet ble avviklet som ventet, med beslutninger som bringer EU ytterligere noen små skritt i den vedtatte markedsliberale retning, og med forventede sammenstøt mellom demonstranter og politi.

Fotballmatchen to dager før, som endte 0- 0, satte mindre spor etter seg, både i mediene og i sportshistorien. Men fotballkampens forspill var nesten mer tankevekkende enn manifestasjonene foran EU-toppmøtet. Særlig for en besøkende nordmann med inngrodde og tilvante forestillinger om briter og spanjoler.

HORDER MED HOOLIGANS på Barcelonas berømte gate La Rambla er like fryktinngytende som okser i Pamplonas smug. Svaiende snauskaller med skummende øl i halvliterglass av plast skaper en mildt sagt eksotisk stemning på Plaza Real. Barcelonas storstue var tidlig i forrige uke forvandlet til en gigantisk utepub. Summingen av samtaler fra kafébord og gatesangere var erstattet av brølende briter. For all del - de ga bare uttrykk for god stemning og spenning foran matchen dagen etter. Men det artet seg like fullt som en kulturkollisjon. Og på dette tidspunkt i historien var det altså britene som hadde rollen som ølrapende barbarer, mens spanjolene var det rause, kultiverte vertskap som lot gjestene agere ut, under diskré oppsyn fra politiet. Restauranteiere og servitører summerte fornøyd sin fortjeneste i euro og overlot engstelsen til forsikringsselskapene.

ET EKSTREMT rollebytte med ekstreme rollefigurer. Reisende fotballtilhengere fra den gamle industribyen Liverpool er selvsagt ikke representative for den jevne, dannede og utdannede brite. Pengesterke innbyggere og turister i det opprustede og påkostede utstillingsvinduet Barcelona er ikke representative for den jevne spanjol. De forteller ingen ting om gjennomsnittsinntekt, sosiale ordninger, utdanningsnivå eller vekst i BNP i sine respektive land. Men scenen på Plaza Real forsterket inntrykket av et Spania i vekst og utvikling og et Storbritannia som en noe forfallen storhet.

BILDET AV BRITEN som den forfinede, kultiverte gentleman, koloniherren i kakidress, eller den operaelskende inspektør Morse i Oxford, er seiglivet. Den nære historie, Norges sterke bånd til Storbritannia, det engelske språkets vekt i skolen, TV-serier, filmer og litteratur sørger for det. Like seiglivet er bildet av spanjolen som en vennlig, men tjenende ånd som lyder bestillingen cerveza og danser heftig flamenco. Det er London som er reisemålet for våre turer til De britiske øyene. Det er Solkysten og turistmaskinen vi kjenner best i Spania. Det er i London norske medier har sine korrespondenter, ikke i Madrid og Barcelona.

UTVIKLINGEN etter Franco-regimets fall har gått så raskt at vi nesten ikke har fattet det. På 25 år har landet gått fra å være en av Europas fattige fettere til å bli en av EUs stormakter. Massive overføringer fra EU-systemet og enda større inntekter fra turistindustrien har gjort dette mulig. Men få land, om noen, har i moderne tid vært igjennom en så sterk hestekur som Spania. Først skulle landet etablere et demokrati på ruinene av det gamle diktaturet, sterkt nok til at generalene holdt seg i skinnet. Deretter skulle det gjøre seg skikket til å være Nato- og EU-medlem. På rekordtid måtte Spania innfri økonomiske krav til det indre marked, og seinere til EUs økonomiske union, som de opprinnelige EEC-landene hadde brukt årtier på. Ingen norsk sosialdemokrat ville overlevd prisen: en arbeidsløshet på 24 prosent og delvis avfolket landsbygd. Den fornyelsen og moderniseringen vi strides om i Norge, er for små justeringer å regne mot den liberaliseringen og omstruktureringen Felipe Gonzalez gjennomførte før hans regjering ble byttet ut med dagens. Nå er ledighetstallene lavere og ligger nærmere EUs gjennomsnitt.

OG PÅ PLAZA REAL koster halvliteren omtrent det samme som på britiske puber. Men den betales i euro, og serveres i plast til spesielle gjester.