Britisk «apartheid»

I Midt-England, der ungdommer av asiatisk herkomst slåss med hvite nynazister og politi, har et rasedelt samfunn oppstått. Barn og ungdom går i praksis i rasedelte skoler. Trengs det da mer politi og vannkanoner, eller et glimt av håp?

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

LONDON (Dagbladet): OPPTØYENE og sammenstøtene skjer i det tidligere tekstilområdet i Midt-England, dit arbeidere fra Pakistan, India og Bangladesh ble invitert i 1950- og 1960-åra for å arbeide i tekstilfabrikkene. Det er deres etterkommere som nå kaster stein mot politiet og setter fyr på biler og puber i protest mot diskriminering og politimakt.

Bradford opplevde to døgn med raseuro i helga. Brennende biler, sammenstøt med opprørspoliti, ødelagte puber og forretninger. Og raseuroen fortsetter. Den startet i Bradford i april, fortsatte i Oldham, Leeds og Burnley og igjen i Bradford lørdag og søndag.

I morgen offentliggjøres en rapport fra en kommisjon under ledelse av sir Herman Ouseley. De viktigste punktene kom ut i et BBC-program mandag kveld. Sir Herman ledet i sin tid Kommisjonen for likeverd mellom rasene. Rapporten forklarer hvorfor britene denne våren og sommeren opplever sine verste raseopptøyer på 20 år.

MANGE AV OPPRØRERNE er arbeidsløse fordi industrien er blitt borte. Noen av bråkmakerne er kriminelle narko-selgere som nytter sjansen til å stelle i stand bråk mot politiet.

Nynazistene i British National Party (BNP) hisser opp de hvite til å demonstrere mot asiatene og starter ofte slagsmålet på puber, som utvikler seg til gateslag.

Forholdene i disse byene med mange asiatiske innvandrere kalles «apartheid» i sir Herman Ouseleys rapport. Det skyldes at byer som Bradford er blitt inndelt i gettoer etter reine raselinjer. De rike har flyttet til utkantene. Tilbake i bykjernen er fattige asiater og fattige hvite.

Asiatene har bidratt til motsetningene ved å nekte å la seg integrere. De sender sine barn på spesielle muslimske skoler og de hvite sender sine barn på hvite skoler. Dermed lærer de ikke hverandre å kjenne.

I BBC-programmet «Newsnight» ble det illustrert hvordan barna opplever dette. De kjenner ikke andre enn sine egne, de vet ingenting om hverandres kultur. Det er lett for fanatiske ledere å hisse opp ungdommer som føler seg diskriminert og som føler at samfunnet har glemt dem. Det er lett å skape hat og sammenstøt, og det er i slike miljøer av fanatismen trives. Det gjelder både fundamentalismen i islam og nynazismen blant de hvite.

I rapporten sies det at forholdene i Bradfords skoler «er i virkeligheten apartheid» fordi både hvite og asiater sender sine barn til segregerte skoler. Men å kalle forholdene for apartheid, er å gå langt. I Sør-Afrika hadde de svarte ingen rettigheter etter loven og ble forvist til de verste landområdene, de såkalte «hjemlandene».

I BRADFORD og andre britiske byer har asiatene alle rettigheter til å stemme og til å gå på samme skoler som andre. De har de samme rettigheter til jobber og til kommunale boliger som de hvite. Virkeligheten er annerledes. Asiatene er blitt diskriminert når det gjelder arbeid og boliger.

Forholdene minner mer om Nord-Irland. Der går de fleste protestanter og katolikker på hver sine skoler, og der har de fleste protestantiske barna ingen venner blant katolikkene, og omvendt. Katolikkene i Nord-Irland er fortsatt en diskriminert minoritet.

Resultatet i Nord-Irland har vært mer enn 30 års uroligheter og hat, derfor har det vært så vanskelig å skape fred og få slutt på terroren. Faren er at britene vil få nordirske tilstander i mange byer med store grupper misnøyde innvandrere.

Den britiske regjering under Tony Blair har ikke noen løsning på uroen i Midt-England. Statsminister Blair kalte ungdommene i Bradford som protesterte, for kjeltringer, og den nye innenriksminister David Blunkett lovet at bråkmakerne skal «knuses». Han vil sette inn vannkanoner for å beskytte politiet og stanse demonstrantene.

MEN VANNKANONER vil ikke løse problemene, tvert imot vil de føre til flere skader og mer hat - bare flere arbeidsplasser og integrerte skoler kan på lengre sikt endre forholdene.

Vannkanoner har ikke vært brukt i Storbritannia før, og flere politisjefer har uttrykt tvil om de vil hjelpe. De frykter at publikums holdning til politiet vil bli ytterligere skadet hvis man tar i bruk vannkanoner.

Kommentatoren Gary Younge i The Guardian skrev i går en interessant analyse av forholdene under tittelen «Bradford trenger håp, ikke tåregass». Han slo fast at det er helt typisk for Labour-regjeringen at statsminister Tony Blair ikke har besøkt en eneste av de byene som har vært rammet av raseuro. I andre land ville en statsminister ha reist dit og forsøkt å dempe motsetningene.

«Politikerne må overbevise dem (asiatene) om at Storbritannia er et land hvor de ikke bare kan overleve, men også få en vellykket karriere. De trenger ikke vannkanoner eller tåregass. De trenger håp,» skrev Younge.