Trump bør snarest innse at verken Cuba eller resten av Latin-Amerika er USAs «bakgård» som i gamle dager. For Cubas historie som selvstendig nasjon er en historie om et konfliktfullt naboskap med stormakten noen nautiske mil lenger nord. Striden med «imperiet» er en sentral del av det revolusjonære regimets identitet. Da det cubanske kommunistpartiet i 2011 fornyet den sosialistiske modellen, var det for å sikre nasjonal uavhengighet, het det. Og «Revolusjonen» – det revolusjonære regimet og ettpartistaten – er det strategiske våpenet for å sikre nasjonal selvstendighet og revolusjonens resultater, konkluderte partikongressen. I både Fidel og Raúls fortelling er det en klar og tydelig linje fra nasjonalhelten José Martí og hans kamp mot kolonimakten Spania til nåtidas kamp for å bevare Cubas uavhengighet,
De første årene av uavhengighet var preget av store forskjeller, sosial uro og USA-vennlige regjeringer. I realiteten var Cuba politisk og økonomisk styrt av USAs interesser i de første tiårene på 1900-tallet. Korrupte regimer, enorme forskjeller og brutal undertrykkelse var bakteppet for revolusjonen i 1959, slik Fidel Castro også gjør rede for i sin forsvarstale «Historien vil frikjenne meg».
Revolusjonen gjorde ende på Batista-regimet, men startet også med nasjonaliseringer og ekspropriasjoner av amerikansk eiendom. USA svarte med økonomiske straffetiltak og etter en tid med full økonomisk blokade. Cuba fikk solgt sukkeret til Sovjetunionen mot olje tilbake. Grunnlaget for fiendskapet som varte helt til Raúl Castro og Barack Obama startet en normaliseringsprosess i desember 2014, ble lagt i dette året, i 1960, mener forskere. Da foretok Cuba det avgjørende bruddet med USA, inngikk en handelsavtale med Sovjetunionen og gjenopprettet diplomatiske forbindelser.
Artikkelen fortsetter under annonsen
I april 1961 gjorde CIA-støttede leiesoldater et mislykket invasjonsforsøk i Grisebukta. Revolusjonsstyrkene under ledelse av Fidel Castro slo angrepet tilbake, og denne seieren feires hvert år som en del av de store og identitetsbyggende seirene til det revolusjonære regimet.
Sovjetunionens utplassering av kjernefysiske mellomdistanseraketter på Cuba førte verden på randen av storkrig i noen nervepirrende oktoberdager i 1962. Krisa ble avverget. Men Cuba og Fidel Castro var etablert som Østblokkens forlengede arm i USAs interessesfære i den kalde krigens tid.
Cubas strategiske betydning forsvant da Sovjetunionen og Østblokken kollapset. USA fortsatte imidlertid sin politiske og økonomiske krigføring mot Cuba. Og et fiendtlig og farlig USA ble altså fortsatt brukt som legitimering for det revolusjonære regimet, da partikongressen justerte den økonomiske modellen, men stadfestet ettpartistaten i 2011.
Derfor var det gledelig at Barack Obama og Raúl Castro sammen tok skrittet til normalisering av relasjonene. I sin tale 17. desember 2014 slo president Barack Obama fast at USAs Cuba-politikk har vært mislykket. I vår avla han et historisk og forsonende besøk på Cuba. Han har brukt sine presidentfullmakter til å uthule og lette blokaden, som bare Kongressen kan heve.
Fidel Castro, hvis politiske liv i stor grad har handlet om å stå imot den «imperialistiske stormakten», lot seg ikke nevneverdig imponere eller sjarmere av Obamas tale om amerikansk brorskap. I en syrlig helside etter besøket med tittelen «bror Obama» ga han en belæring i den amerikanske verdensdelens historie. Han har godtatt bror Raúls reformpolitikk, men heller ikke mer. Mange reformivrige på Cuba håpet vårens partikongress ville fortsette reformprosessen, ved for eksempel åpne for mer privat produksjon og redusere statens rolle ytterligere. Men vedtakene tyder mer på konsolidering og stillstand. Cubas mediekampanje har siden den diplomatiske normaliseringen vært fordømmelse av blokaden. Obamas besøk må tydeligvis rammes inn. Diplomatisk forbindelse skal for all del ikke bety vennskap. Så fort endres ikke et lands selvforståelse, så fort glemmes ikke flere tiår med aggresjon. Fidel Castro skrev trolig sitt innlegg på vegne av flere i det kommunistpartiet, hvor mange er ikke godt å vite. Men det er grunn til å tro at Castro har bidratt til å bremse reformprosessen og normaliseringen med USA. Når kommandanten og revolusjonens far nå er borte, vil de reformvennlige kunne få større handlingsrom.
Som utenriksminister tok Hillary Clinton til orde for å heve blokaden lenge mot Cuba før presidenten fant tiden inne. Så hadde hun vunnet, ville hun Obamas kurs. Det ville bidratt positivt til Cubas økonomi og gradvis lettet reformprosessen. Nå, med Trump, vet vi ikke. Han har, nærmest på autopilot, sagt at han skal reversere Obamas normaliseringsgrep. Og han skal gjøre det som trengs for å innføre demokrati på Cuba. Hvis Fidel Castro var bremsekloss, satser Trump i så fall på å skru tida tilbake til den gangen USA kunne diktere utviklingen i «sin» amerikanske bakgård. Det er en tilnærming som verken tjener Cuba, USA eller resten av Latin-Amerika. For Kina og Russland derimot trenger det ikke være dårlig nytt.
