Brorens historie

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

«Vi kjente overgriperen og familien hans godt. Ei jul kom de på besøk. Jeg skjønte ikke noe av oppførselen hans. Han må ha vært i tjueåra den gangen, men stilte seg liksom bak foreldrene og broren sin. Han virket livredd, noe jeg ikke forsto. Han så ned i golvet og unngikk øyekontakt. Søstrene mine hilste ikke på ham og gikk på rommet sitt. Jeg visste ikke hvorfor. Gikk inn, irritert over at de forsvant og kjeftet litt. Da smalt det: «Du vet ikke noe, ingen ting!»

Da jeg etterpå fikk vite om overgrepene, var det mange ting jeg før hadde lurt på som gikk opp for meg. For eksempel at han aldri ville ha med seg kamerater når han satt barnevakt for oss. Han ville helst passe på oss alene. Jeg husker veldig godt hvor utrolig sint han ble hvis jeg sto opp for å drikke vann om kvelden og jeg møtte ham ved soveværelsene. Han ble rasende og tok hardt i armen min og ba meg gå tilbake til senga mi.

At saken nå er henlagt, er helt uakseptabelt. Jeg synes det er så åpenlyst at han er skyldig. Vi er oppdratt til å være ærlige mennesker. Hvorfor i all verden skulle søstrene mine eller jeg ha interesse av å anklage ham for dette hvis han ikke hadde forgrepet seg?»