Brua over Ibar

I byen Mitrovica prøver FN å redde det som reddes kan av håpet om et Kosovo for både albanere og serbere. Men det er full krise: I helga satte FN og NATO inn forsterkninger etter to uker med ni drepte og dusiner av sårede.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Av EINAR HAGVAAG

Mitrovica er enestående i Kosovo i dag. De som har godt minne og husker tilbake til i fjor, vet at NATO gikk til krig for et multi-etnisk Kosovo. NATO-styrker og FN fikk i oppdrag å gjennomføre dette. Den eneste byen i Kosovo hvor det fremdeles bor et serbisk samfunn å snakke om, er Mitrovica.

Men de eneste i Mitrovica som virkelig kjemper for et Kosovo for både serbere og albanere, er en NATO-styrke som står på brua over Ibar og forsøker å skille de to folkegruppene, mens steinene hagler over dem fra begge sider.

Mitrovica kunne nok ha vært en fin by. Den ligger der elva Ibar kommer ned fra fjellene i Montenegro i vest og renner sammen med Sitnica idet den gjør en krapp sving for å fortsette nordover og inn i Serbia. Sørover ligger slettelandet i Kosovo. På nordsida ligger noen bratte åser, som om sommeren stråler i friskt grønt.

Gammel gruveby

Like i den sørlige utkanten av byen ligger nå gruva brakk, falleferdige minner fra dengang Josip Broz «Tito» hersket i Jugoslavia, da byen het Titova Mitrovica og det var fred på Balkan. Miljøbombe er nok ordet. Mye tyder på at en utrykningsstyrke fra Bellona eller Kurt Oddekalv ville trives her.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Kosovska Mitrovica, med sitt fulle navn, hadde drøve 50 000 innbyggere før. Nå vet ingen. Nord for elva, under de grønne åsene, holder serberne til nå. Arkitekturen er fra 50- og 60-tallet, altså ikke veldig vakkert, men etterhvert koselig omtrent som gamle drabantbyer. Få hus her har skader fra krigen. Før bodde det også albanere her, men de er få nå. Serbere, mange av dem flyktninger fra andre steder i Kosovo, har tatt over de fleste av albanernes leiligheter i nord. Men det hender altså, som i forrige uke, at noen albanske snikskytere forskanser i et hus i nord og plaffer i vei så lenge de har livet i behold. Vanligvis kommer de væpnede angrepene mot serberne, med raketter eller granater, over elva fra sør.

Serbere i nord

Torget på nordsida ligger ned mot elva. Der sitter en gjeng arbeidsledige serbiske ungdommer på kafeen med det misvisende navnet «La Dolce Vita» - «Det Søte Liv». De drikker serbisk øl og speider over elva, når de ikke demonstrerer mot albanerne.

Flere av dem bærer sambandsradio på innerlomma, for å kunne tilkalle forsterkninger om de ser noe truende på den andre bredden. På kort varsel samler de tusener på torget.

Hva de lever av? Ingenting, svarer de. Men de barskeste av dem sier bittert og lavmælt at de han noe å leve for: «Å drepe albanere.» Synet på fienden er samstemt: Albanerne er forbrytere, narko-handlere, våpenglade og voldtektsforbrytere.

Kosovoalbanere i sør

I sør ligger en annen og mye større verden. Der klarte aldri Tito å innføre noen arkitektonisk disiplin, uansett om det ligger endel moderne bygninger opp mot elva. Sørsida er vesentlig mer forfallen og skitten enn nordsida, men også livligere. Her ligger de gamle bydelene med nesten bare albanske innbyggere. Utenom nyere boulevarder, snor de trange gatene seg mellom lave trehus og moskeer. Men skadene fra krigen er store. Mange hus er sprengt eller brent. En stor moske er forsøkt sprengt i filler. Tårnet har sprukket på langs oppover, og noen arbeidere holder på med et livsfarlig reparasjonsarbeid, mens tårnet ser ut som de kan velte ned over gata.

Markedene ligger her i sør, men de eneste kundene fra nord er gamle damer som trygt slipper forbi både NATO-soldater og albanske demonstranter. Stablene med sigaretter er større en ved noen avgiftsfri butikk på en flyplass. Bilvrak, hester og esler skaper kork i gatene. Soldater og utenlandske hjelpearbeidere kjører rundt i nye, hvite biler eller panserkjøretøy.

Gjensidig hat

Hatet mot den andre sida er like sterkt i sør. Mange av albanerne legger ikke skjul på målet: Å drive serberne ut av byen. Nå er Kosovo albansk, sier de. Albanerne kjente seg som undermenneskene i Kosovo, under serbisk styre. Nå oppfører de seg som nye overmennesker.

Universitetet ligger også i nord. Det gir påskudd adskillige demonstrasjonstog som forsøker å komme over elva. Det samme gjør kravene fra albanere om å få dra over til sine egne leiligheter på den andre sida. Dette siste får bare familier lov til enkeltvis og i følge med soldater. Demonstrasjonstogene samler gamle og unge, med Albanias flagg i spissen.

Kjemper på broa

Over Ibar går ei bru som nå drøftes i FNs Sikkerhetsråd. Bruene på Balkan ender gjerne som krigsskueplass. Brua over Drina i Visegrad, bygd under storvesir Mehmed Pasja på 1570-tallet og kjent fra romanen til Ivo Andric, har overlevd alle kriger hittil. Brua over Neretva i Mostar, bygd ti år før under sultan Süleyman den mektige, er skutt i grus.

Byer og bruer er høydepunkter i europeisk sivilisasjon, de samler og knytter sammen menneskene. Men brua over Ibar, langt fra så vakker som de osmanske mesterverkene, skiller i dag to verdener i samme by.

På begge sider og midt på brua står soldatene på vakt. Gjentatte ganger har serberne i nord eller albanerne i sør overrumplet dem og kommet ut på brua i flokk. Begge vil slåss. Fredsstyrken som har til mål å føre dem sammen, har full hyre med å holde dem fra hverandre. Og når ingen kommer «på skuddhold» av fienden, er det fredsstyrken som må ta støyten.

Ute på brua driver det av tåregass. Albanske ungdommer har kommet seg midtveis, med køller, stein, løk mot tåregassen og til og med gassmasker. Voksne i biler kommer kjørende med nye forsyninger. På tilbakevbeien tar de med sårede. Det tar timer å drive dem tilbake. På nordsida holder panservogner ropende serbere tilbake.

Stein kastes åpenlyst mot soldatene. Noen setter fyr på et skur som de franske soldatene hadde som vaktpost på den søndre bruhodet. Men soldatene står rolig, de har ordre om å unngå provokasjoner. Rein pøbel, ofte menn på 40-50 år, deltar i hærverket. Soldatene står stille. «Pass stein!» roper kommandanten rutinemessig hver gang en ny kommer susende.

Soldat og samaritan

Ingen «seier» er for liten og intet offer for stort. Unge gutter vasser i isvannet for å prøve å ta seg over på den andre bredden, der de opplagt ville bli slått helseløse av motparten, var det ikke for at NATO-styrken ville forsøke å redde dem. Soldatene stanser dem midtveis i elva. Guttene må nøye seg med å klatre opp på foten av den ene bropillaren. Dyvåte vifter de med et albansk flagg. Hvilken seier!

Jesu høyeste bud om å elske din neste som deg sjøl, har ingen tilhengere i Mitrovica, verken blant kristne eller muslimer. De eneste barmhjertige samaritanene i Mitrovica bærer hjelm, skuddsikker vest, skjold og automatgevær. De kom for å redde kosovoalbanerne fra serbiske overgrep. Nå forsvarer de serbernes siste store bosetting i Kosovo. Men ingen er glade i dem.

einar.hagvaag@dagbladet.no