Bruer over blokkene

Etter å ha skjelt ut regjeringen Bondevik for den såkalte blokkuavhengigheten og forlangt at den må velge side i politikken, skjedde det noe underlig med Høyre og Arbeiderpartiet like før helga. Plutselig ble skillet mellom de to blokkene utydelig, og det var de to partiene selv som nærmet seg hverandre. Hvor blir det da av de to blokkene som står så steilt mot hverandre?

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Per-Kristian Foss åpnet den nye runden i det noe forvirrede politiske spillet vi for tida opplever. I et intervju med Aftenposten fredag åpnet han for samarbeid med Arbeiderpartiet hvis det skulle bli krise om statsbudsjettet i høst. Nå er situasjonen i Stortinget slik at det er Høyre og Arbeiderpartiet som bestemmer om det skal bli en slik krise. Eller sagt på en annen måte: Hvis de vil stable storkoalisjonen på beina, har de selv makt til det. Det er ikke noe problem for dem å finne en sak og skape en situasjon og så ta fram krisestempelet.

  • For Jan Petersen kom utspillet overraskende. Det sier mye om forholdene innen Høyre for tida. Partilederen forsøkte så godt han kunne å dempe samarbeidsinvitten til Arbeiderpartiet, samtidig som han heller ikke kunne spenne beina under Foss. Så det ble noe halvhjertet og puslete ut av hele greia, slik det oftest gjør i Høyre for tida. Hva er det Høyre egentlig vil?
  • Antakelig vet de det ikke selv engang. De er bare oppgitt over sin egen skjebne. Selv ikke i økonomisk urolige tider, slik vi opplever nå, vender folket seg til trygge, solide Høyre, partiet som oser av økonomisk ansvarlighet. I stedet går velgerne til Arbeiderpartiet, som fienden skal være. Ikke minst under Thorbjørn Jagland har Arbeiderpartiet, etter Høyres oppfatning, vendt tilbake til gamle synder i den økonomiske politikken. Jagland snakker utelukkende om økte skatter og avgifter for å stramme inn statsfinansene. Det er så galt det kan være.
  • Men Høyre er i en desperat situasjon med den regjeringen vi nå har. Partiet er en slags parlamentarisk støtte for Bondevik uten å ha fått betalt for det. Dette kan ikke fortsette fram mot neste valg. Det kan gå aldeles galt. Det var nok slike tanker som lå bak utspillet fra Foss. Han vil ut av dødens posisjon langt ute i svingen. Alt er bedre enn dagens situasjon, som Høyre i det lengste nektet å tro skulle bli en realitet. Alt er bedre enn Bondevik. Selv Jagland.
  • Det er også interessant å se hvordan Jagland reagerte på samarbeidsflørten. Han avviste den ikke. Tvert imot, han smilte bredt og snakket pent om Høyre og muligheten til å få partiet med på det Jagland kaller et stabiliseringsprogram for Norge, som er blitt hans nye moteord. Plutselig var det ikke så mye igjen av de uforsonlige blokkene som kjemper mot hverandre. Her ble det lagt bruer og knyttet felles bånd.
  • Det sikreste som kan sies om norsk politikk for tida er at alt kan skje. Det kan oppstå en situasjon i høst da Jagland blir brakt til makten med Høyres hjelp. De to partiene har felles interesse av det. Den gamle ordning blir gjeninnført. Da går det også an å finne en sak som kan brukes til å fjerne Bondevik.
  • Men det er interessant å se at det nå kommer advarsler mot å stramme for mye inn i økonomien. Både Dagens Næringsliv og Finansavisen er inne på slike tanker, og synes for en gangs skyld å være enig om noe. Renteøkningen har allerede kjølnet ned økonomien, og mye tyder på at vi er på topp i konjunkturene. Da vil det være livsfarlig å følge de mest høyrøstede kravene fra Arbeiderpartiet og børsmiljøet om kraftige tilstramminger. Vi så hvordan det kunne gå da Gro endelig bestemte seg for å stramme inn i 1988, to år etter at hun overtok etter Willoch. Hun tok altfor kraftig i, og galt gikk det. Feilene fra 80-åra skal vi som kjent ikke gjenta. Men det kan vel ikke bare gjelde feilene under Willoch?