Jagland refser Gro i ny biografi:

- Brukte Stortinget og Kongen som rundingsbøye

Thorbjørn Jagland var uforberedt da han fikk regjeringsmakten i fanget. Jagland mener skiftet mellom han og Gro Harlem Brundtland burde vært drøftet i partiets organer.

UFORBEREDT: Regjeringen Brundtland går av, og regjeringen Jagland tar over. Bak smilene skjuler det seg et drama. Foto: Lise Åserud NTB
UFORBEREDT: Regjeringen Brundtland går av, og regjeringen Jagland tar over. Bak smilene skjuler det seg et drama. Foto: Lise Åserud NTB Vis mer
Publisert
Sist oppdatert

Thorbjørn Jagland kommer i boka si med kraftig kritikk av Gro Harlem Brundtland for at hun uten forvarsel trakk seg som statsminister og overlot regjeringsmakten til han høsten 1996.

Under tittelen «Et underlig regjeringsskifte» skriver han om dagen da han fra Stortingets talerstol fikk beskjed om at Brundtland ville søke avskjed, og at han måtte danne regjering.

Det var Stortingets første spontanspørretime, 23. oktober 1996. Men statsminister Gro Harlem Brundtland ba om ordet for en kunngjøring. Noen få minutter før var Jagland på plass i salen.

Visste ikke noe

Jagland skriver:

- Gro ringte kvelden før og sa: «Du er vel i Stortinget i morgen.» Det var alt. Gro har selv vist til en uttalelse som jeg hadde kommet med til pressen på vårparten i 1996. På spekulasjonene om hvor lenge hun ville sitte, var mitt svar: «Gro fortsetter som statsminister så lenge hun har lyst og vil.»

Hun sa aldri noe om det til meg, men i sine memoarer skriver hun at hun ikke likte denne uttalelsen. Hun sa til seg selv at «slik er det ikke». Jeg fortsetter som statsminister så lenge det er den beste løsningen. Ansvaret for den vurderingen er Thorbjørns. Det er han som er den valgte partileder. Han som partileder må foreta en helhetsvurdering.»

- Så skriver hun at presseuttalelsen bekreftet at jeg nå begynte å se en endring som naturlig. Dette er ikke riktig; min oppfatning av arbeidsfordelingen mellom oss var en annen.

Mandat fra landsmøtet

Gro hadde like mye som meg et mandat fra landsmøtet. Det hun sa i 1992, var at hun gikk av som partileder, men fortsatte som statsminister. Landsmøtet godtok det. Hun 248 hadde dessuten et mandat fra folket i valg og fra Stortinget.

- Det samsvarte ikke med min respekt for valg og Stortingets rolle at jeg kunne sette henne til side. For en ny statsminister ville det dessuten være en svært dårlig start, skriver Jagland. Han slår fast at en slik beslutning om å skifte regjering må drøftes i Aps organer.

- Dessuten så jeg ikke på et slikt skifte som noe vi bare kunne informere Stortinget om. Som om det var et skifte av den ansvarlige på toppen, arrangert av vedkommende i hemmelighet, som Stortinget bare kunne ta som en opplysning.

- Ikke engang i tider da Arbeiderpartiet var i flertallsposisjon i Stortinget, kunne man gjøre det på den måten. Einar Gerhardsen måtte i det minste drøfte saken med partiets organer da han ønsket å overgi roret til Oscar Torp, skriver Jagland.

Utenkelig tidspunkt

Han hevder Gro signalierte for ham allerede i 1995 at det kunne bli snakk om et skifte før valget i 1997, men at det ikke var snakk om noe bestemt tidspunkt. Da våren kom uten at hun tok opp saken, regnet Jagland som gitt at det ikke ble aktuelt.

- Første mulighet etter at stortingsrepresentantene hadde gått fra hverandre på vårparten, ville være når Stortinget åpnet høsten 1996.

Da ville det være kun måneder til stortingsvalget. Jeg hadde aldri i tankene at Arbeiderpartiet kunne skifte mannskap på et slikt tidspunkt, skriver Jagland.

BLE LEDER: Fra Aps landsmøte i november 1992. Gro Harlem Brundtland varslet til alles sjokk sin avgang som leder. Daværende nestleder Thorbjørn Berntsen var ikke aktuell til å overta, og pekte på Thorbjørn Jagland. Brundtland har senere bekreftet at hun helst ville ha Jens Stoltenberg, men Jagland ble valgt. Foto: Pål Hansen Scanfoto / NTB
BLE LEDER: Fra Aps landsmøte i november 1992. Gro Harlem Brundtland varslet til alles sjokk sin avgang som leder. Daværende nestleder Thorbjørn Berntsen var ikke aktuell til å overta, og pekte på Thorbjørn Jagland. Brundtland har senere bekreftet at hun helst ville ha Jens Stoltenberg, men Jagland ble valgt. Foto: Pål Hansen Scanfoto / NTB Vis mer

Jagland viser til en meningsmåling av Dagbladet om partilederne. Jagland kom godt ut sammenlignet med de andre, i særdeleshet sammenlignet med Høyres leder Jan Petersen.

- Men jeg visste hva som ventet, og var overbevist at det ville være for sent å vente til høsten 96, skriver Jagland. Han mener det da var altfor kort tid til valgkamp og valg neste år. Hans nye regjering fikk den gamle regjeringens budsjettforslag i fanget.

-Stortinget og Kongen som rundingsbøye

- Selv var jeg tilfreds med tingenes tilstand, for jeg ønsket absolutt ikke et regjeringsskifte rett foran et viktig stortingsvalg. Det som skjedde, fikk dessverre preg av å være et skifte av personen på toppen iscenesatt av Arbeiderpartiet med Stortinget og kongen som rundingsbøye. Vi merket det straks på statsrådene i den avgåtte regjeringen, skriver Jagland.

Han viser til at flere av statsrådene som ikke ble spurt om å bli med i hans regjering, «oppførte seg som om de ble avsatt», selv om Brundtland-regjeringen .

Skifte på toppen

- Folk ved Statsministerens kontor tok det for gitt at de skulle fortsette, men Brundtland-regjeringen gikk jo av. Ved sin avskjed avsatte hun samtlige statsråder. De av dem som ikke ble spurt om å være med i min regjering, ble bare ikke spurt, på linje med svært mange andre.

OSLO 19921108: Stort øyeblikk for den nye AP-lederen Thorbjørn Jagland som ble valgt på Arbeiderpartiets landsmøte etter Gro Harlem Brundtland. Her får Jagland overrakt klubben av Brundtland.
Foto: Pål Hansen Scanfoto / NTB
OSLO 19921108: Stort øyeblikk for den nye AP-lederen Thorbjørn Jagland som ble valgt på Arbeiderpartiets landsmøte etter Gro Harlem Brundtland. Her får Jagland overrakt klubben av Brundtland. Foto: Pål Hansen Scanfoto / NTB Vis mer

- Jeg måtte danne min egen regjering. Å bli oppnevnt som statsråd er et privilegium man får, ikke noe man har krav på. Sceneskiftet og måten det skjedde på, ga imidlertid selv de mest erfarne grunn til å misforstå. Skiftet gjaldt liksom ikke dem, kun de to på toppen, skriver Jagland.

Jagland ble valgt til partileder på et dramatisk landsmøte høsten 1992, da Gro Harlem Brundtland varslet at hun ville trekke seg som partileder. Brundtland har i sine memoarer erkjent at hun hadde ønsket seg Jens Stoltenberg. Dette var også en av nestlederne, Gunnar Berge, klar over. På direkte spørsmål fra Jagland under landsmøtet, svarte hun også at hun mente Stoltenberg var bedre egnet, skriver hun i sin bok «Dramatiske år».

Jens fikk ikke Oslo-støtte

En av de som jobbet for Stoltenberg, var nyvalgte AUF-leder Trond Giske. Stoltenberg skriver i sin bok at han etter å ha konferert med kona Ingrid Schulerud og med bakgrunn i familiesituasjonen, valgte han å ikke være kandidat. Jagland ble valgt. I sin bok skriver Jagland:

- Jens forteller at han og kona Ingrid satt hele natt til søndag og diskuterte om han skulle stille. De kom til at han var for ung og at det ikke passet familiemessig.

Det han derimot ikke forteller, er en telefonsamtale han tok lørdag kveld til Britt Hildeng som ikke kunne tolkes annerledes enn at han var interessert i å stille. Jens var leder for Oslo Arbeiderparti, Britt Hildeng nestleder. På landsmøtet var Britt leder for Oslo-delegasjonen, siden Jens var fullt opptatt som leder for møtets redaksjonskomité.

Han ville høre med Britt hvordan det lå an i Oslo-delegasjonen. Hun svarte at hennes klare vurdering var at det ikke var flertall for ham i delegasjonen. Hun sa også at hun ikke ville støtte Jens hvis han stilte til valg. Ifølge Britt ble det stille i den andre enden, skriver Jagland.

Ble skapt en «Jens-myte»

Neste morgen ringte leder av valgkomiteen, Yngve Hågensen, til Stoltenberg. Han sa seg da villig til å stille som nestleder.

- Da innstillingen ble lagt fram for landsmøtet, tok Sverre Myrli fra AUF i Akershus ordet og sa at det var beklagelig at landsmøtet ikke fikk muligheten til å foreta en avstemning og få en fornyelse av partiledelsen. Også jeg syntes det var synd at det ikke ble noen avstemning, men det var Jens Stoltenbergs valg at det ikke ble slik.

- Jeg ville ha stilt opp i en votering. Der og da ble det imidlertid skapt en myte om at Jens Stoltenberg hadde flertall i landsmøtet, noe VG raskt spilte på og holdt ved like i årene som kom, skriver Jagland.

Mer om

Vi bryr oss om ditt personvern

dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer