Brustads smålighet

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Opptil 5000 nordmenn kan ha blitt smittet av Hepatitt C-virus ved blodoverføringer på norske sykehus fram til 1990-tallet. Dette skjedde på en tid da man ikke var klar over akkurat denne smittekilden. Først for noen år siden ble problemene erkjent og tiltak for å hindre dem satt i verk. Det store smitteomfanget ble kartlagt i 2003. Da nedsatte daværende helseminister Dagfinn Høybråten et utvalg som skulle vurdere hva staten kunne gjøre for dem som var blitt smittet under behandling på sykehusene. Utvalget anbefalte rause erstatningsordninger. Bl.a. mente utvalget at myndighetene burde se bort fra reglene om foreldelse, som gjelder for pasientskadeerstatninger.

Etter å ha vurdert utvalgets anbefalinger lenge og vel, er dagens helseminister Sylvia Brustad kommet til at foreldelsesfristene skal opprettholdes også for disse pasientene. Det betyr at de som ikke fikk en klar diagnose før 20 år var gått etter at smitten ble overført, ikke er berettiget til et erstatningsoppgjør fra staten.

Så langt er det få som har kommet krav om erstatning, og av dem er det ni personer som har fått avslag. En av grunnene til at så få har meldt seg, er at det ble gjort lite fra myndighetenes side for å oppspore dem som kunne være smittet. Derfor ble også diagnosen stilt for seint. Med andre ord: Ikke nok med at pasientene ble smittet av infisert blod på offentlige sykehus, myndighetene var også så trege med å varsle dem da fadesen ble oppdaget, at mange av dem faller utenfor den formelle foreldelsesfristen. På den måten er pasientene blitt påført to lidelser: En smertefull sykdom og tap av mulighet for erstatning.

Dette kan ikke statsråd Brustad være bekjent av. Med raskere behandling, kunne mange flere ha blitt friske. Men de som har lidd lengst av sykdommen, kan ikke stanses av frister som ellers er rimelige. Andre nordiske lands myndigheter har vist en helt annen holdning overfor denne pasientgruppen. Statsråd Brustad bør derfor ta fram utvalgsutredningen en gang til og omgjøre sin beslutning. Den rike norske staten kan ikke være så smålig som saken tyder på så langt.