Brustads tøffe linje

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Norske sykehus må kutte 3,2 milliarder kroner i kostnader i år. Bare de fem største skal redusere utgiftene med én milliard kroner. Reportasjer i Dagbladet de siste dagene viser at kuttene flere steder vil ramme pasientene. Det vil bli lengre ventelister, færre sykepleiere og færre sengeposter. Sykehusdirektørene fortviler over myndighetenes krav til balanse. Opposisjonspolitikere i Stortinget stemmer i. De krever en redegjørelse fra helseminister Sylvia Brustad, som har gitt klar beskjed om at det ikke kommer mer penger, uansett hvor høye klageropene blir.

Årsakene til underskuddene er mange og sammensatte. Dels skyldes de at helseforetakene trekker med seg underskudd fra innføringen av den statlige helsereformen. Dels skyldes de et umettelig behandlingsbehov. Dels skyldes de finansierings-former som stimulerer samlebåndsbehandling og kutter ventetider, men de sluker også store ressurser fra foretakene.

Samtidig er det hevet over tvil at mange sykehus er dårlig organisert. De ligger etter i bruk av moderne it-teknologi. Samhandlingen med kommunale førstelinjetjenester er for dårlig med det resultat at særlig eldre pleietrengende blir sendt på sykehus framfor å få kommunal hjelp. Dessuten er trolig tettheten av fullt operative sykehus for stor i folkerike områder. Det er mer å hente på en bedre arbeidsdeling innenfor regionene. Folk tar gladelig bilen i flere mil for å kjøpe billig kylling, men kvier seg for å reise en mindre avstand for å få adekvat behandling.

Det er forståelig at helseministeren i en flertallsregjering ønsker å bryte det årlige spillet om ekstrabevilgninger. Men regjeringen kan ikke unndra seg sitt ansvar. Soria Moria-erklæringen setter klare begrensninger i hva de regionale foretakene kan gjøre. Ingen lokale sykehus skal legges ned. De ansatte skal i størst mulig grad ha heltidsstillinger. Det er vel og bra, men medfører økt bruk av dyre vikarbyråer og konsulenter. Dermed blir det pasientene og pleiepersonalet som rammes. Og ingen av delene er godt verken for folkehelsa, sykefraværsstatistikken eller den sittende regjering.