Brutal kjærlighet

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

I 2006 var han ute og slengte med leppa igjen, Jimmy McGovern. Han mente at britiske tv-produsenter var en gjeng med «latte-drikkende, pestospisere fra middelklassen» som laget søppel-tv om den hvite arbeiderklassen for å underholde seg selv. Programskapernes holdning til den britiske arbeiderklassen var både nedlatende, fornærmende og «potensielt farlig», rapporterte The Guardian, som var til stede under paneldebatten på Edinburgh Television Festival.

Reality-show som «Konebytte» og «Big Brother» ble trukket fram blant utallige eksempler på show som ifølge McGovern bidrar til latterliggjøringen: «These executives don’t sit around and say, what kind of intelligent, informative, thought-provoking programmes would we like to watch? They think, what will the ignorant plebs that watch our channel want to see? They have total contempt for their audience, which is largely working class.»

Jimmy McGovern var en av mine favoritter på midten av 90-tallet. Han hadde skapt «Cracker», politiserien som ikke liknet på noe jeg hadde sett tidligere. Vår «helt» var en overvektig, ufordragelig psykolog, Eddie «Fitz» Fitzgerald (Robbie Coltrane), som gjorde livet surt for alle rundt seg. Han var en vaggende, pesende katastrofe av et menneske, alkoholisert, utro, stor i kjeften og med en hang til å sette familiens eiendeler i pant hvis det var et hesteløp på gang. Samtidig var Fitz en uerstattelig ressurs når politiet i Manchester trengte psykologisk kompetanse for å løse kriminalsaker og ikke minst var det en fryd å høre ham bruke sin skarpe tunge til å sprenge tabugrenser og fortelle folk sannheten om dem selv. Kort sagt: «Cracker» var et friskt pust.

Alt tyder på at Jimmy McGovern har vært vennligere mot sine omgivelser enn Fitz, men de to deler tydeligvis evnen til å slenge med kjeften. McGovern har flere ganger gått til angrep på sine skrivende kolleger for latskap og manglende livserfaring og hvis han har vært ekstra sint, er det blitt drama ut av det, som da han skrev «Hillsborough» (1996), om tribunekatastrofen der 96 mennesker mistet livet.

McGovern er fra Liverpool og har bodd der hele livet. Han ble født som det femte av ni barn og debuterte ikke som manusforfatter før han var i trettiåra. Innen den tid hadde han jobbet som kelner, fabrikkarbeider, bussbillettør og tre år som lærer, før han lærte sitt framtidige håndverk på den populære såpeserien «Brookside», som naturlig nok foregår i arbeiderklassemiljø i Liverpool. Deretter ble det tre år med «Cracker», kinofilmen «Priest» og serien «The Lakes», blant annet.

Noen måneder før ovennevnte utbrudd mot de lattedrikkende pestospiserne, hadde McGoverns nye serie, «The Street», premiere på BBC. Den første sesongen består av seks timelange episoder og tar for seg livene til folk som bor i samme gate i en fiktiv by som minner mye om Manchester.

Første episode begynner på karakteristisk McGovern-vis. To naboer, begge gift og har barn, har startet en formiddagsaffære. Deres skjulte sexlek ser ut til å gi dem begge mye glede, helt til han en morgen kjører ned hennes datter med bil på vei til jobb. Ille nok, vil du kanskje si. End of affair, end of story. Men det er her McGovern gradvis strammer taket. Sinne og skyldfølelse sprer seg i nabolaget og innad i hver familie – ingen slipper unna, heller ikke vi som betrakter den lokale tragedien på trygg avstand.

Det samme skjer i tredje episode, der en barneskolelærer blir mistenkt for å være blotter. Ryktene spres, foreldre blir redde, skolens ledelse føler presset, avisene skriver og en uskyldig er i ferd med å få livet ødelagt. Historien varer én time, men føles som en lengre film. Selv tenkte jeg: Hvis denne historien får en ulykkelig slutt, orker jeg ikke mer Jimmy McGovern.

Heldigvis får vi i episode to en komedie, vel å merke ikke i tradisjonen etter «Karl & Co», men heller en selvmordskomedie. Stan (Jim Broadbent) tvangspensjoneres fra jobben han har elsket i 40 år, oppdager at pensjonen er småpenger og at kona får mer hvis han dør innen fylte 65. Stan forsøker derfor å ta livet av seg på ulike vis etter å ha lånt ei bok om selvmord på biblioteket: «Hvem skal levere den tilbake?» spør en noe skeptisk bibliotekar.

McGovern presser på med menneskelig smerte, men gir oss gjerne en lykkelig slutt. På et vis. Det er alltid en bismak, særlig på et samfunnsmessig plan. Narkosalg, konemishandling og andre tema som behandles i serien, oppstår ikke i et vakuum. De skyldes økonomiske og politiske forhold og for å framstille disse realitetene med troverdighet, behøves det historier fra den samme sosiale virkeligheten. Selv skrev McGovern bare de to første episodene av «The Street». Resten er i utgangspunktet skrevet av folk fra det nordvestlige England som ikke nødvendigvis er etablerte manusforfattere. Over en treårsperiode jobbet McGovern med disse, etter først å ha sjekket ut etablerte tv-forfattere som gjorde ham desillusjonert. McGovern er ikke den eneste som er frustrert over tilstanden. Mange briter klager over at deres tv-dramaprodusenter lever i fortida og mangler sosialt engasjement: La oss lage en åttetimers «Oliver Twist» i stedet for å sjekke hva som skjer der ute i samtida. Denne misnøyen kan være vanskelig å forstå for oss nordmenn, evig imponerte som vi er over britene. Vi skummer fløten av øyboernes kreativitet, selv om også forbausende mange middelmådige produksjoner finner veien over Nordsjøen.

Hvis du ønsker mer britisk samtidsrealisme, er det mye å ta av, også fra de seineste åra. Et av de store navnene er Paul Abbott. Han overtok «Cracker» etter McGovern og skrev den eminente serien «State of Play», som nå er aktuell i filmversjon med Russell Crowe og Ben Affleck. Men Abbott har også skrevet to serier som foregår i Manchester. Den ene, «Shameless», er en ellevill skildring av en noe original familie, mens «Clocking Off» minner en god del om «The Street» i sin oppbygning. Felles for disse seriene er at de følger Jimmy McGoverns motto: Enkle historier, sammensatte følelser.

Mikael Godø er journalist og kommentator i Dagbladet.