Bryllupet i Tbilisi

En familie med adelige røtter til 500-tallet kan komme tilbake på tronen i Georgia. Hvor går Russlands omland; fram, tilbake, eller i sirkel?

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

ST. PETERSBURG (Dagbladet): Ingen klaget over mulig incest da David Bagrationi-Mukhraneli nylig giftet seg med sin fjerne slektning Anna Bagrationi-Gruzinskij. Det var århundrets bryllup i den georgiske hovedstaden Tbilisi. To framtredende medlemmer av Bagrationi-slekten hadde fått hverandre i et tradisjonelt georgisk bryllup.

Familien Bagrationi satt på tronen i 1000 år, fra 800-tallet til 1800-tallet, og ledet folket i med- og motgang. Bilder av gammel storhet kom veltende inn over den stolte nasjonen i Kaukasus med denne pakten. Og med president Mikhail Saakasjvilis katastrofale krigstokt inn i Sør-Ossetia i august i fjor i friskt minne – hva er galt med en konge eller dronning på tronen? 40 prosent av georgierne sier ja. Men i Georgia, som ble kristnet på 300-tallet, taler patriarken med en stemme som høres – og ikke som en norsk preses – og han sier. «Det georgiske folket må lære seg å akseptere et slikt statssystem (arvelig monarki). I Bagrationi-familien må vi finne et verdig barn, eller oppdra et, som i sin tid vil ta over tronen». Sånn tenker mange i det landet som mest iherdig forsøker å nærme seg Vesten i det som mer og mer er Russlands innflytelsessfære. Kanskje kommer et verdig kongsemne ut av Annas og Davids allianse?

Artikkelen fortsetter under annonsen

Den første strofen i den gamle sovjetiske nasjonalsangen lyder slik: «Det ubrytelige forbund av frie republikker». Vi vet for lenge siden både hvor ubrytelig forbundet var, og hvor frie republikkene ble. Men hvor står de nå, disse republikkene? Går de geopolitisk mot Vesten, mot Russland, eller mot Kina? Går de mot bedre økonomiske tider, eller verre? Går de fram eller tilbake på den lineære politiske utviklingslinja funnet opp av anglosaksiske statsvitere og filosofer, der framover er i retning av utopien om frihet og demokrati? Hvordan står det egentlig til i Russlands bakgård 18 år etter Sovjetunionens kollaps?

Mens mange vil ha monarkiet tilbake i Georgia, så har ekteskap blitt brukt til å bygge dynastiske allianser i Sentral-Asia. I 1998 giftet sønnen til daværende president Askar Akaiev i Kirgisistan seg med datteren til president Nursultan Nazarbaiev i Kasakhstan. Men denne dynastiske alliansebygging ble ingen suksess, for snart ble Akaiev kastet fra makten i Kirgisistan, dessuten viste det seg at Nazarbaievs datter var narkoman, så de to unge ble skilt. Det mest «moderne» med denne tildragelsen var at Nazarbaievs datter hadde blitt narkoman under sine studier ved et amerikansk prestisjeuniversitet, og ikke langs Sikleveien i Kasakhstan.

Så er da også hovedbildet for de postsovjetiske stater at de underordner seg Moskvas geopolitiske ønsker, nesten som vasaller tidligere sverget troskap til sin hersker. Dette var systemet i «Det ubrytelige forbund av frie republikker», og for størstedelen av Russlands omland er denne formen for avhengighet på vei tilbake, den forsterkes. I hvert fall så er det slik, før finanskrisa slår til for fullt.

Kirgisistan har for eksempel nettopp kunngjort at de stenger den amerikanske militærbasen ved hovedstaden Bishkek. Det er en base som er helt avgjørende for forsyningene til USAs og NATOs krigføring i Afghanistan. Vedtaket om nedleggelse av basen kommer etter politisk press fra Russland, som nå selv synes å ville ha kontroll over hvor og hva slags forsyninger USA får inn til Afghanistan fra Sentral-Asia, fra Russlands innflytelsessfære.

Dessuten har lederne i de fleste gamle sovjetrepublikker ideologisk støtte fra det politiske systemet tidligere president Vladimir Putin bygde opp i Russland, det «vertikale demokrati», det «demokrati» som ikke lar seg utfordre av velgerne i frie valg. Det kjennetegnes ved at tilsynelatende frie valg gjennomføres, men regimet avgjør hvem som får stille som kandidater, og dermed hvem som vinner. I Russland er dette systemet ennå avhengig av regimets populære mandat. Men mange ledere i tidligere sovjetrepublikker har brukt metoden til å utvikle eneveldig og dynastisk makt, som for eksempel i Azerbaidjan, der sønnen med den største selvfølge overtok som president da pappa Geidar Alijev døde.

Georgia og Ukraina er unntakene. Selv om begge land har demokratiske underskudd – særlig Georgia – så er de langt mer demokratiske enn landene i Sentral-Asia, og Hviterussland. Georgias og Ukrainas presidenter higer mot Vesten og NATO. Men den veien ødela Mikhail Saakasjvili med sitt hodeløse krigstokt i august. Russland vant det slaget. Og det var vel – i hvert fall sett i ettertid – mer et slag sjakk, enn et slag i en krig.