Bryr ingen seg om framtida lenger?

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Da jeg var åtte år, gledet jeg meg til framtida. Menneskeheten skulle kolonisere verdensrommet. Vi skulle kjøre flygende biler, maten ville komme i form av en pille og skolegangen skulle foregå hjemme, via fjernsynsapparatet. Det eneste som hittil har slått til, er at ungene tilbringer mesteparten av tida hjemme foran en skjerm.

Vi ventet oss mer av ingeniører den gangen. Far min jobbet på Haldenreaktoren, hvor man på mystisk vis hentet energi ut av lufta, av usynlige partikler som alt er laget av. Jeg var sikker på at i framtida skulle alt være atomkraftdrevet. Dette var før Three Mile Island og Tsjernobyl og før Bellona fortalte oss om russiske atomkraftverk et steinkast fra norskegrensa, hvor reaktorkjernen blir holdt sammen med teip og tyggegummi. Det var før vi bestemte oss for at det ikke kan være så enkelt; vi kan ikke hente gratis energi rett ut av lufta uten å bli straffet på mest grufulle vis. Men egentlig, innerst inne, håper jeg fortsatt at framtida går på atomer, bare på en litt annerledes og betraktelig mer risikofri måte.

Framtida er et annet land. Den har forandret seg fra den Familien Jetson-aktige high tech-idyllen til et utrivelig univers preget av krig og undergang. Den storslåtte relanseringen av Star Trek som kan oppleves på kino i disse dager, viser et gjennom-militarisert univers, hvor imperiemakten slåss mot tidsreisende terrorister. Den opprinnelige tv-serien av samme navn (1966–1969) handlet stort sett om å utforske verdensrommet og løse konflikter uten å ty til vold. (Jeg har fortsatt ikke klart å bekrefte at Johan Galtung arbeidet for serien som manuskonsulent.)

Artikkelen fortsetter under annonsen

Framtidsoptimismen er i vår tid skjøvet ut av hovedstrømsmediene, på ett unntak nær: Bilreklamene. De viser teknologiske vidundere i grå metallic som suser friksjonsfritt gjennom sentral-Europa og bruker 1 gram hydrogen på 100 mil. Ikke nok med det; det fins ikke en annen bil på veien. I framtida kommer vi altså bare til å trenge en bil. Av og til dukker framtidsoptimismen i form av snakk om en «månelanding» i form av satsing på grønn teknologi, hvor statsministeren lover å kanskje love noe senere. Som regel blir han innhentet av «virkeligheten», eller, som det også heter, «Helge Lund».

Vi tror ikke lenger at ingeniørene skal føre oss inn i en spektakulær og sunn framtid. Ingeniørene og forskerne er alle gale vitenskapsmenn som fører videre arven etter doktor Frankenstein. De tukler med naturen og bringer ulykke over oss alle. Våre tanker om framtida er stort sett forskningsbaserte skrekkscenarier: Genmodifiserte organismer vokser vilt til alt naturlig planteliv er fordrevet. Forskere klasker fotoner mot hverandre under bakken i Sveits og risikerer dermed å lage store klatter med antimaterie og i verste fall svarte hull hvor menneskeheten på grunn av sin nysgjerrighet forsvinner med et svupp. Nanoteknologien får sin egen vilje, formerer seg ukontrollert og legger seg over hele planeten som et tykt lag av høyteknologisk mugg. Datamaskinene våre rotter seg sammen mot oss til vårt eneste håp er å sende en mann tilbake til 1937 for å overtale George Stibitz om at vi kan fortsette å løse matematikkoppgaver uten å bruke binære kretser. Når science fiction-fortellinger viser oss forholdet mellom menneske og maskin i framtida, viser den oss alltid en verden i krig. Jeg har sett nok filmer om mennesker som slåss mot maskiner, nå vil jeg se filmer hvor de gjør andre ting sammen.

Framtida har for så vidt kommet, bare på en annen måte enn vi trodde. Alt er omtrent som før, bortsett fra vår adgang til informasjon og kommunikasjon, hvor alt er snudd aldeles på hodet. I stedet for biler uten hjul og middag uten saus, altså den trådløse framtida, har vi fylt opp plassen under skrivebordene våre med store floker av kabler og ledninger. Vi har skuffer fulle av ledninger, vi går med ledninger rundt halsen, framtida ble det motsatte av trådløs. Bilen kan ikke sveve så mye som en centimeter over bakken, til gjengjeld kan vi snakke med den. Vi forteller den hvor vi vil, den forteller oss raskeste vei dit.

Vi trodde framtida skulle bli offentlig, men den ble privat. Vi får stadig bedre forbrukerelektronikk, men som art tør vi ikke håpe på stort. Som science fiction-forfatteren William Gibson sier: Framtida er allerede her, den er bare ujevnt fordelt.

Når samtida plutselig sier hallo og Nord-Korea prøvesprenger atombomber, virker det derimot bare gammeldags. Kim Jong-Il, den autoritære skurken i jakke med høy krage og hans hær av viljeløse soldater, der han gjemmer seg bort i ødemarken og bygger opp et arsenal av dødsvåpen, dette er velkjent stoff for enhver som har sett et par Bond-filmer. Vi vet at skurken kommer til å gå på en smell. Obama er vår 007. Det later til at amerikanske presidenter har fordelt en del sentrale Bond-trekk seg i mellom: Obama redder verden, Bush var trigger happy og Clinton hadde damene.

Vi venter ikke lenger at vitenskapen skal gi oss en bedre framtid. Det eneste vi ber forskerne om, er at de skal finne på noe lurt som kan redde oss hvis en asteroide har kurs for jorda. Takket være bedre teleskop kan vi nå skremme oss selv med asteroidesammenstøt flere ganger i året. Normalt skulle vi bli lettet og glade over å overleve så mange nesten-ulykker, men for meg har det bare den motsatte virkningen: Jeg blir trøtt av å overleve så ofte. Dessuten har jeg sett jorda gå under på kino så mange ganger at jeg har vent meg til tanken, og det er usunt. Vi har mye ugjort før sola blir kald og jorda dermed ubeboelig. Vi har 4 milliarder år på oss. La oss bruke dem fornuftig. La oss lære av bilreklamene og tro at ting blir bedre, bare vi foretar de rette valgene.