Budsjett til slutt

Stramheten i budsjettet ble beholdt med et par kunstgrep

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Da statsbudsjettet ble lagt fram i begynnelsen av oktober, var Siv Jensen sjokkert og nedbrutt. Carl I. Hagen uttrykte like godt skuffelse på vegne av det norske folk. Nå får regjeringen vedtatt et budsjett med Fremskrittspartiets hjelp der det neste år er flyttet på 4,4 milliarder kroner. Det er for lommerusk å regne i den store sammenhengen. Men det er nok til å redde regjeringen uten kabinettsspørsmål. Til tross for hardkjøret mot budsjettet kom Fremskrittspartiet til slutt regjeringen i møte fordi en Arbeiderparti-regjering med støtte fra venstresiden var alternativet. Hagen kunne ikke ta ansvaret for å ha banet vei for en slik regjering.

Mange av endringene i budsjettet etter lørdagens forlik ville blitt vedtatt også med Arbeiderpartiet som partner. Det opprinnelige budsjettet inneholdt en del innstramminger på sosial- og trygdebudsjettet som ikke hadde sjanse til å overleve i Stortinget. I tillegg blir minstefradraget økt. Dette gjør at den såkalte sosiale profilen på budsjettet er blitt styrket. Svakheten er kommuneøkonomien, som kan ramme områder som skoler og eldreomsorg.

For regjeringen var det viktig at stramheten i budsjettet ble beholdt. Det har den klart med et par kunstgrep. Men det viktigste er at budsjettet ikke virker ekspansivt, og at det kan føre til at renter og kronekurs går ned. Virkningen gjenstår å se, men regjeringen kan i det minste hevde at budsjettet ikke trekker renter og kronekurs i feil retning. Når næringslivet i tillegg fikk økte avskrivningssatser for maskiner, burde forholdene være lagt til rette for å beholde truede arbeidsplasser i industrien.

Statsminister Bondevik hevdet i går at regjeringen med dette ikke har inngått noe fast samarbeid med Frp. I mange andre saker vil regjeringen være avhengig av støtte fra andre partier. Frp vil nå gi sin subsidiære støtte til et budsjett som ligger milevidt unna partiets eget, og som bygger på en helt annen finanspolitikk. Arbeiderpartiets budsjett ligger nærmere det som nå blir vedtatt. Men det er bare ett av mange paradokser i norsk politikk for tida.