- Burde vi forstått?

LØRENSKOG (Dagbladet): Mamma ved kjøkkenbordet, ett år etter begravelsen, blar i fotoalbumet, viser sønnen på seilbrett, solbrun, sunn og sterk, bader, lekeslåss og spruter vann på lillebror.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Hun finner fram det siste bildet av guttene sine sammen, Terje i marinens uniform med armen broderlig rundt minstemann, to uker før han fullførte militærtjenesten, ni måneder før heroinet tok livet hans.

Mamma og pappa har søkt trøst i minnene, forsøkt å fatte det ubegripelige, endevendt hver stein, stilt de nagende spørsmålene om igjen og om igjen.

- Hva kunne vi gjort annerledes for å forhindre tragedien? Når burde vi forstått?

Midtpunktet

Torsdag legger Solveig og Petter Lie friske blomster på sønnens grav. 8. oktober i fjor døde Terje (21) av en overdose, bare fem måneder etter at familien oppdaget at han var avhengig av stoff.

De flyttet til Lørenskog for å gi sønnene en trygg oppvekst. Guttene fant seg fort til rette. Terje ble midtpunktet i kameratflokken. Han var blant de beste på ishockeybanen. Han trente unge fotballtalenter.

- Men først og fremst var Terje en god sønn og en utrolig omsorgsfull storebror. Når noe sånt kunne ramme ham, må mange unge være i faresonen, frykter foreldrene.

Garantien

Ekteparet Lie hadde ikke den fjerneste anelse om at narkotikatrusselen var så nær.

- I alle år fikk vi høre av folk rundt oss: «At dere gidder all denne kjøringen, så dyrt og så mye tid det tar.»

Artikkelen fortsetter under annonsen

- De fleste helgene gikk med. Til fotballtreninger, ishockeytreninger og kamper. Vi svarte alltid at det ikke spilte noen rolle hvor mye det kostet av tid og penger så lenge Terje selv ville. Dette var vårt bidrag for å vokse opp i et sunt miljø.

- Idretten var Terjes garanti. Trodde vi. Jeg så ham bare beruset én eneste gang. Da var han 15 år og hadde drukket øl med noen kamerater. Siden opplevde jeg aldri Terje påvirket av noe som helst før de tre siste månedene han levde, sier Solveig Lie.

Marinen

Terje Lie bar på sin fryktelige hemmelighet alene. Han gjennomførte militærtjeneste på kystvaktskip med fine skussmål, til tross for at han var hekta på heroin. Han var i fast jobb da den grufulle sannheten kom fram under et feriebesøk hos morens slekt i Telemark i mai 1997.

- Etter at Terje døde, har jeg lurt mye på hvorfor ingen i Forsvaret merket noe. Jeg forstår ikke hvordan det går an å være avhengig av heroin uten at noen oppdager det i et så oversiktlig og trangt samfunn. Kanskje befalet også ble blendet av at gutten virket så kjernesunn, undrer mamma.

Jobben

Heller ikke Terjes arbeidskolleger og sjefer ante noe om hva han slet med, forteller Ole Hellenæs (51) ved dyreftrbedriften Premium Pet Products på Alnabru.

- Terje fikk ganske raskt ansvarsfulle oppdrag ved å levere varer aleine med bil til kunder i Oslo og Akershus mot kontant betaling. Ofte hadde han over tjue tusen kroner med seg tilbake. Terje hadde alltid fullstendig orden på kvitteringer og penger.

- Når vi nå vet hvordan han hadde det på den tida, at alt han tjente gikk til heroin, og hvor ute av balanse han må ha vært når abstinensen rev i kroppen hans, er det ganske utrolig at han klarte å motstå fristelsen til å rappe noen tusenlapper.
- Ingen av oss ante at han dreiv med dop før i august, to måneder før han døde. Vi trudde ikke at en narkoman kunne se sånn ut. Terje var råsterk i kroppen, velstelt og flott. Han oppførte seg hyggelig og var godt likt av alle.

- Ingen her er upåvirket av Terjes død. Fortsatt er han i tankene mine hver eneste dag. Det som gir litt trøst er at vi møtte Terje som en fin gutt. Det gjorde familien hans. Det gjorde alle her. Jeg synes bare det er så grusomt å tenke på at narkotikaen får ta knekken på et ungt menneske med så store muligheter, sier Ole Hellenæs.

Stoffhungeren

Terje trappet ned på de daglige heroindosene mens han ventet på plass ved en behandlingsinstitusjon. Dagen før han skulle på inntaksmøte, ble stoffhungeren uutholdelig, forteller Solveig Lie.

- Terje svettet, skalv og var helt på gråten: «Nå orker jeg ikke mer, mamma! Jeg må ut,» sa han.
Jeg visste at jeg umulig kunne hindre ham i å dra av gårde hvis han først hadde bestemt seg.

«Kom i hvert fall hjem i kveld sånn at vi rekker inntaksmøtet i morgen,» ba jeg.
«Ja, jeg kommer hjem. Jeg ringer deg, mamma.»
Vi klemte hverandre. Så dro han.
Hva som videre hendte, har Solveig Lie fått vite ved å snakke med Terjes kamerat. Kompisen hadde gjort et brekk samme dagen og satt med 30000 kroner i kontanter da han møtte Terje i Oslo.

Guttene dro på kino. Etterpå kjøpte de seg hamburgere. I Karl Johans gate støtte de på en narkolanger, som kameraten handlet heroin av. Ved 18-tida skilte de lag. Terje gikk det siste stykket til Sentralbanestasjonen alene for å ta halvsju-toget hjem. Så langt kom han aldri.

Uvissheten

Da Terje ikke kom hjem den kvelden, ble foreldrene livredde.

- Han pleide å ringe hvis han forandret planene sine. Jeg følte på meg at noe var galt, men prøvde å slå meg til ro med at han hadde lommeboka si med navn, adresse og telefonnummer. Regnet med at vi ville få beskjed, hvis noe skjedde. Døden hadde jeg ikke i tankene.

- Men natta gikk. En ny dag kom og sneglet seg framover. Hver telefon traff meg i mellomgolvet, blaff av håp, som sloknet like fort som de tentes. Rastløsheten var i ferd med å overmanne meg fullstendig. Husker jeg ringte til søsteren min og hikstet i desperasjon:
«Jeg vet ikke om det kanskje er bedre at Terje er død enn at han lever. Hvis han er død, så veit jeg i hvert fall hvordan han har det.»

Etterpå kjennes det så grusomt å ha sagt noe så fælt. Rart også, for jeg hadde aldri tenkt sånn før.

Men Terje og jeg var så knyttet til hverandre. Når han hadde det vondt, hadde jeg det vondt. Når han var glad, var jeg glad. Derfor lurer jeg jo på nå etterpå, om det var underbevisstheten som spilte inn. At jeg innerst inne visste at det var over, selv om jeg ikke ville erkjenne det for meg selv. Utover kvelden klamret vi oss fortsatt til håpet om at Terje ville gi lyd fra seg, forteller Solveig.

Fortvilelsen

Fredag 10. oktober ringte telefonen hjemme hos TuridKuraas, leder for Utekontakten på Lørenskog.

- Politiet i Oslo ba meg komme og identifisere en gutt som var funnet død av en overdose på Sentralbanestasjonen. I lomma hans var det funnet en lapp med telefonnummeret til Utekontakten i Lørenskog.

Turid Kuraas fikk den vonde jobben med å bringe dødsbudskapet til Terjes familie. Hun er fortsatt sterkt preget av den unge guttens skjebne.

- Terje var tildelt så mye kraft, så mye ressurser, så mye intelligens og talent. Han hadde masse ugjort. Han hadde så vidt begynt på livet, før han brått og meningsløst er borte.
Foreldrene til Terje har vist en fantastisk styrke. Midt i sorgen har de hatt omtanke for andre. Selv under begravelsen tok de vare på sønnens venner.

I morgen: SLIK BLE TERJE AVSLØRT