Bursdag til ettertanke

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Den såkalte samarbeidsregjeringen markerte fredag at den nå har hatt makten i to år. 19. oktober 2001 kom smilende, nyutnevnte statsråder fra Høyre, KrF og Venstre ut på Slottsbakken for fotografering i det fine høstværet. KrF hadde utnyttet sin mektige vippeposisjon i Stortinget, som partiet hadde erobret fra Senterpartiet, til å danne en sentrum- høyre-regjering. Drømmen om en ny, ren og blokkuavhengig sentrumsregjering var knust i valget. De gamle sentrumskameratene skilte lag og inngår nå i hver sine allianser - til høyre og til venstre for sentrum.

Det ble tidlig klart at den nye Bondevik-regjeringen var Høyre-dominert, med ti statsråder fra Høyre og bare seks fra KrF, og mirakuløst nok tre fra Venstre, som havnet under sperregrensen ved valget. Høyre har også hatt de mest handlekraftige statsrådene, som markerer partiets politikk klart og tydelig. På hver sin måte og i sine respektive departementer har Høyres statsråder satt sitt tydelige stempel på regjeringens politikk og staket ut en ny kurs, i en annen retning enn den som ble fulgt under henholdsvis Stoltenbergs og Bondeviks første regime.

Derfor rammer regjeringsslitasjen først og fremst KrF, som gjorde et katastrofalt dårlig kommunevalg i høst, og som fortsetter nedover på meningsmålingene. Bondevik befinner seg ikke i regjeringens sentrum. Han administrerer en regjering som er dominert av Høyre og lever på Frp's nåde. Hans parti får ikke kreditt for det av regjeringens politikk som måtte begeistre. Tvert imot vender velgerne ryggen til KrF. Partileder Valgerd Svarstad Haugland tar i god kristen tradisjon på seg en betydelig dose skyld og vurderer sin stilling. Partiets tillitsvalgte gir næring til denne skyldfølelsen. Men partifolkene narrer seg selv hvis de tror hennes klønete håndtering av Medhaug-saken er hovedårsaken til partiets misere. Det er bare å lese målingene som viser Bondeviks synkende popularitet. Velgerne straffer først og fremst partiet for dets veivalg. Det er deres måte å si «nok er nok».