Bush har krympet

Selv i en verden der det bare finnes én våpenstruttende supermakt, kan ikke en ordre erstatte en gjennomtenkt politikk.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

NEW YORK: Ariel Sharons kapring av terrordoktrinen til president George Bush har splittet den amerikanske regjeringen, mobilisert den samlede amerikanske Israel-lobbyen og avdekket svakhetene i presidentens utenrikspolitikk fra før terrorangrepene den 11. september i fjor. I et valgår der det står om kontrollen over Kongressen, kan ikke presidenten utfordre de arabiske landene i Midtøsten på en måte som kan føre til energikrise og økonomiske nedgangstider. Fortsettelseskrigen mot Irak er også avhengig av støtte fra de arabiske landene.

Men det er fraværet av et klart mål og en omforent plan for å nå målet som gjør at en selvmordsbomber fra Hamas kan sabotere presidentens møte med statsminister Ariel Sharon og effektivt parkere supermakten.

President George Bush har krympet på de ukene som er gått siden han ga opp sin forrige Midtøsten-politikk, som var å ikke ha noen. Han virker mindre enn da han stilte seg opp foran Det hvite hus og forlangte at Yassir Arafat skulle fordømme terror, Ariel Sharon «straks» skulle beordre sine framrykkende styrker ut av de palestinske områdene, og moderate arabiske ledere generelt skulle gjøre mer.

Etter seieren i Afghanistan og sju måneder med andektig hyllest til nasjonens leder der enhver kritikk stemples som upatriotisk, virket presidenten som om han trodde på omtalen av seg selv som bare nummeret etter den allmektige. «Jeg forventer at de følger min oppfordring,» sa han da han ble spurt om å kommentere at ingen gjorde som han sa de skulle.

USAs innflytelse er stor. Den amerikanske økonomien er verdens sterkeste. Den militære makten er alle andre overlegen. I tillegg kommer det Joseph Nye jr. kaller USAs «myke makt», som er den tiltrekningen USA øver i kraft av sine politiske ideer og idealer, og den massive påvirkningen fra amerikanske TV-programmer, filmer, musikk og annen popkultur. Samlet gir dette en amerikansk president mye større muligheter til å påvirke enn noen annen statsleder. Men det gir ham ingen makt til å kommandere andre steder enn der han kan sette inn militære styrker, slik som mot Taliban og al-Qaida i Afghanistan.

Da Bush den andre etterfulgte Bill Clinton i Det hvite hus, markerte han vaktskiftet ved å innføre slipstvang og erklære slutt på en epoke (som Bush den første innledet med Madrid-konferansen) av aktivt amerikansk diplomati i konflikten mellom Israel og palestinerne.

Ariel Sharon og Yassir Arafat var lynraske til å trekke tilbake de omfattende innrømmelsene som var oppnådd i Camp David og betydelig utvidet i Taba seks måneder seinere. De eksisterer nå bare som tragiske vrengebilder i form av buffersoner, ingenmannsland, menneskeinnhegninger, ufravikelige 1967-grenser, full retur for flyktningene og Jerusalem som hovedstad i to land.

Siden talen i FNs hovedforsamling i fjor høst har Bush stått som tilhenger av å opprette en palestinsk stat. Bare dette kunne gi palestinerne tilbake håp som ville gjøre slutt på terroren, sa han.

Etter den siste samtalen med Sharon i Det hvite hus sa Bush bare at «jeg har ennå ikke forandret mening» da han ble spurt om dette. Sharon sa at hele statsspørsmålet er «forhastet» og stilte presidenten i forlegenhet.

Bush understreket i stedet behovet for politiske reformer av de palestinske selvstyremyndighetene, som er noe Sharon har plukket opp for å utsette opprettelsen av en palestinsk stat på ubestemt tid. Supermaktens president virket som en av dem som alltid er mest enig med siste taler.

I en eksklusiv samtale med tre amerikanske kommentatorer, og til reportere på flyet hjem til Israel, sa Sharon at han og presidenten nå var enige om å stille Arafat på sidelinjen ved å kreve politiske reformer av de palestinske selvstyremyndighetene før politiske forhandlinger kan gjenopptas.

Framstillingen førte til et øyeblikkelig dementi fra Colin Powell, som var til stede under møtet.

Men Sharon har oppnådd å så ny mistanke om at det tomrommet som fraværet av en amerikansk politikk i den pågående konflikten har skapt, gradvis blir fylt av Ariel Sharons forslag og ideer.