Bush i myra

Onsdag lekket nyheten om at heller ikke USAs egne våpeninspektører har klart å finne masseødeleggelsesvåpen i Irak.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

VETERANJOURNALISTEN

R.W. Apple jr. i The New York Times skrev i en kommentar at USAs bruk av militære styrker i Afghanistan kunne ende i ei hengemyr. I den amerikanske sikkerhetspolitiske debatten er «hengemyr» et annet ord for marerittet i Vietnam der 58000 amerikanske soldater mistet livet. Apple fikk nesten et forræderstempel av de mange Bush-vennlige kommentatorene i nesten alle andre medier. Alle snøftet de på nytt over hvor feil Apple og andre pingler tok som fryktet hengemyra da de amerikanske invasjonsstyrkene durte gjennom ørkenen mot Bagdad med innrullerte reportere som heiende sportskommentatorer. Testosteronet flommet. Et ukjent tusentall irakere som ingen brydde seg med å telle, lå døde igjen.

MACHOPOLITIKKENS

høydepunkt ble nådd da president George W. Bush landet på dekket av hangarskipet «Abraham Lincoln» i hjelm og flygeruniform. Mannskapene på vei hjem fra krigen ble holdt igjen et ekstra døgn til sjøs mens regissørene fra Det hvite hus rigget opp flatterende belysning. «Er det mulig å slå denne mannen?» spurte Newsweek på førstesida og tenkte på presidentvalget til neste år. Siden denne toppen har presidenten sunket 23 prosent i meningsmålingene og stryker nå bare så vidt over den magiske 50-prosentgrensa.

TIRSDAG

landet Bush i sivil på talerstolen i FNs hovedforsamling i New York. Tydelig utilpass talte han til en forsamling som lyttet i taushet. Like før hadde generalsekretær Kofi Annan understreket at FN nå befinner seg ved et veiskille like avgjørende som da verdensorganisasjonen ble dannet i 1945. Utfordringen er at medlemsland, altså USA, på egen hånd har utvidet den retten til selvforsvar som er hjemlet i FN-paktens artikkel 51, og gått til forkjøpsangrep uten støtte fra FN.

Generalsekretæren føler seg ført bak lyset av USA under Bush. FNs sikkerhetsråd vedtok en resolusjon som slo fast at terrorangrepene 11. september 2001 ga USA rett til selvforsvar i medhold av FN-pakten. Det vedtaket hjemlet invasjonen i Afghanistan. Da jeg på en pressekonferanse seinere den høsten spurte generalsekretæren om de langsiktige konsekvensene av at USA ville gå til krig framfor politiaksjoner, svarte Annan at Afghanistan var enestående, og at han ikke «så for seg» at USA kom til å bruke militær makt mot det ene landet etter det andre. Det var et drøyt år før president Bush avbrøt forhandlingene i Sikkerhetsrådet og ga ordre til å invadere Irak.

PRESIDENT

Bush forsvarte tirsdag sin nye doktrine mot Annans kritikk da han sa at «verdens nasjoner må vise den vilje og klokskap som kreves for å stanse alvorlige trusler før de blir satt ut i livet».

Onsdag lekket så nyheten om at heller ikke USAs egne våpeninspektører har klart å finne masseødeleggelsesvåpen i Irak. Ikke så rart om Bush føler seg utilpass. Eller litt uti myra.

Der USAs president følte seg som en fremmed etter at han i vinter karakteriserte FN som «irrelevant», følte Frankrikes president Jacques Chirac seg absolutt til pass da det ble hans tur på talerstolen i hovedforsamlingen. Chirac sa at «i stedet for å risikere en verden i kaos der volden herjer, må vi arbeide for en verden styrt som et rettssamfunn».

ONSDAG

møtte president Bush den tyske forbundskansleren Gerhard Schröder i en suite høyt oppe i etasjene i New Yorks storhotell Waldorf Astoria. Der tok de hverandre i neven foran TV-kameraene, og den amerikanske presidenten forsikret at uenigheten ligger bak dem.

Er det med andre ord likevel ikke slik at krigernasjonen USA som rykker seierrikt og alene fram langs ondskapens akse, er fra manneplaneten Mars, mens pinglene fra det gamle Europa med sine traktater og avtaler, kommer fra kvinneplaneten Venus?

Svaret er kanskje at det nok en gang har vist seg at verden ikke er så enkel som presidenten, hans rådgivere og mange kommentatorer har villet ha det til i sine offentlige uttalelser.

Åpningen av årets hovedforsamling i FN kan være et første skritt opp av myra og inn på den lange, kronglete veien mot en litt bedre og litt mer ordnet verden der et reformert FN spiller noe mer av den rollen verdensorganisasjonen var tiltenkt.